I gamle dager gikk jeg på en medisin mot gikta som gjorde meg ekstremt lettrørt. Jeg gråt i tide og utide. Ofte kunne jeg bare sette ut i gråt sånn helt uten videre. Det var nok å se en litt trist reklame på fjernsynet, så var tårene der. Og de rant og rant. Og kompisene lo. De svina.
Å se film var en prøvelse. Jeg gråt stort sett uansett. Alle gråt jo til Titanic liksom, men jeg så den fem ganger på kino og gråt alle gangene. Var skikkelig på gråten i flere uker etterpå også. Armageddon gråt jeg også til. Det var noe med den talen til presidenten, og den stemningsfulle musikken, i det de 12 utvalgte oljedrillerne skulle dra ut i rommet og liksom redde verden. Og da Bruce Willis døde…ikke snakk.
Siden gråt jeg noe vanvittig da Liverpool vant Champions League i Istanbul på straffer mot Milan.
Jeg skjønte egentlig ikke hvorfor jeg var så lettrørt, helt til jeg snakket med en annen giktbrudden stakkar. - Nei, nå skal legen ha meg over på de pillene igjen. Jeg blir så deppa av dem!
- Deppa, spurte jeg spørrende.
- Ja, de gjør deg deprimert de pillene. Jeg begynner bestanding å gråte for alt mulig.
- Åååååååå, ja?
Så jeg byttet piller. Og er blitt mye bedre. Nå klarer jeg nesten å se Armageddon uten å sippe. Jeg er en solid mann i et harmonisk legeme. Inntil jeg så denne Walisiske mobilselgeren synge Opera på en slags Idol-audition.
Helt vanvittig:
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: