Jeg synes oppriktig talt synd på dere enkelte ganger, kjære politikere. Oppriktig talt. Jeg synes synd på dere. Men bare av og til. For, maken til universelt interessefelt en politiker må ha. Eller, i det minste; maken til universelt interessefelt en politiker tilsynelatende må ha.
Jeg husker at Erna Solberg på en reise til Tromsø ble spurt om en veistubb på Senja, og hva liksom Høyre skulle gjøre med saken. Veistubben var liksom ikke helt av Autobahn-kvalitet, for å si det forsiktig.
- Vi har diskutert saken internt i Sentralstyret, og avventer nå en redegjørelse fra departementet. Vi kommer til å følge opp denne saken. Sa hun. Erna Solberg.
Det synes jeg var veldig hyggelig gjort, egentlig.
For det hadde jo neppe vært overraskende hvis Erna Solberg hadde svart noe sånt som: “Vet du? Jeg bor i Bergen, og pendler til Oslo hver jævla uke. Jobben min består i å lese kilovis av dødskjedelige dokumenter om alt fra standarden på kommunalt finansierte rotfyllinger til planutkast til ny hagelov. Dessuten må jeg reise rundt over hele landet og spille interessert i all verdens smale problemer av typen “nærbutikken vår tar ikke inn den nyeste smaken BonAqua”. Jeg er pisslei. Så, for en gangs skyld skal jeg være brutalt ærlig:
Jeg driter tynt i den jævla veien på Senja. Jeg bor ikke der. Ingen av mine barn kommer til å bo der. Og, om bare 10 år sikkert, kommer ingen andre til å bo der heller. Så, ta til helvete og fang en sykkel og bruk den til å sykle vannrett over den faens veien din og lukt inn helvete!”
Jeg hadde ikke vært det minste overrasket. Men, så er jo jeg litt av en menneskekjenner også da.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: