I anledning av at den eminente Bza har laget en liste over noen gamle klassikere av noen spill til gode gamle DOS, så tenkte jeg faktisk at jeg skulle lage en liten liste over noen av de spillene jeg spilte som en gal da jeg var ung (lenge siden altså). Disse spillene er såpass gamle at de fleste av leserne her på bloggen neppe har hørt om dem, eller langt mindre spilt dem, men lister er alltid gøy og den greia der.
SUPER MARIO BROS
Spillet som gjorde at Nintendo kuppet hele spillmarkedet for en snau tjueårsperiode, og som førte til at det fantes en NES maskin i ethvert møblert hjem. Jeg hadde én, selvom vi stort sett bodde i telt. Strøm til maskina fikk vi ved å sykle på en ergometersykkel som var tilkoblet et aggregat.
SMB var banebrytende, og utrolig morsomt. Man er egentlig ikke ekte nerd før man har rundet hele spillet med Luigi på under 7 minutter. Verdensrekorden er vel på fem minutter eller noe, men vi sier 7 minutter siden man selvsagt må ha tid til en røykepause inn mellom brettene.
Man kunne også, med litt flaks og mye banning, komme seg til en verden som het minus 1, og som stort sett bestod av vann. For å komme hit måtte man liksom hoppe og smyge seg gjennom en vegg på brett 1-2.
Klassisk. Spillet ble relansert da den nye nintendoen, Super Nintendo, kom sånn ut på nittitallet en gang. Da fikk man SMB 1, 2, 3 og et rart spill kallt “The lost Levels”, som i bunn og grunn vel egentlig bare var minus 1. Hele sulamitten het “All Stars” husker jeg.
LIFE FORCE
Life Force var et godt gammeldags pang-pang spill. Man skulle styre et lite romskip gjennom 6 ulike brett, som faktisk (nei, jeg tuller ikke) var ganske vanskelige. Eller det vil si; brettene var ikke så vanskelige i seg selv, men det var snarere det at hvis du skulle daue så mistet du automatisk alle våpnene du hadde samlet deg. Og uten disse var du i praksis sjanseløs.
Jeg har mer enn én gang nesten knust både TV og maskin og håndkontroll i rent sinne etter å ha misset sent på 6. brett.
Life Force var forut for sin tid. Bossene var for eksempel jævla scwhææære. I forhold til romskipet ditt altså. En annen ting som var litt morsomt var jo det at du faktisk hadde “organiske omgivelser” i motsetning til lignende spill som bare foregikk i verdensrommet. I Life Force skulle du fly gjennom magen på en drage, blant annet. Mye sånt.
Grafikken var super, kontrollen var perfekt. Dagens spillutviklere har mye å lære av slike spill.
THE LEGEND OF ZELDA
The Legend of Zelda var tidenes første rollespill. Iallefall på spillkonsoll. Det var langt dypere enn noen andre spill. Historien var drivkraften, og ikke nødvendigvis dette med å “komme seg til neste brett”.
Helten het Link, og Link skulle redde Hyrule som var truet av den onde Ganon. Nough said. Dette var spennende greier.
Man måtte hele tiden løse gåter for å komme videre, og det virket som om spillet aldri skulle ta slutt. Litt vanskelig for de av oss (som meg) som ikke kunne engelsk så jævla godt, men det gikk da til på et vis. Jeg lærte vel ikke engelsk sånn skikkelig før jeg lærte meg tysk, fransk og spansk sånn omtrent ved fem års alderen, så jeg slet en del.
Men, til slutt klarte man det, og belønningen var ikke snauere enn at man da fikk spille hele spillet på nytt. Sånn var det i gamle dager. “Klarte du spillet? La meg se deg klare det igjen!” Bare at denne gangen var alt gjemt på andre steder enn isted. Veldig gøyale greier dette, men for meg som er litt sånn action-freek ble det faktisk bare med å runde det den ene gangen.
METROID
Med Metroid lanserte Nintendo for første gangen noe så spesielt som en kvinnelige helter. Heltinner, om du vil. Du skulle styre en kjerring kallt Samus Aran gjennom en verden fyllt med farer bare for å knuse en sånn god gammeldags ekling, som av alle ting var en jævla stor hjerne.
Det morsomme med Metroid var at det var litt mer action-fyllt en Zelda, men nesten like vanskelig. Spillet fungerte på den måten at du løste én oppgave i den ene enden av verden, og så åpnet det seg en luke i den andre enden av verden.
Og for å ta det første først; denne andre delen av verden var jævla langt unna den første delen..
Samus kunne, som kvinner flest, rulle seg sammen til en ball. På den måten kunne Samus komme seg inn trange korridorer, og det som verre var. Metroid har blitt laget i flere versjoner senere til all verdens konsoller, men orginalen hadde noe eget med seg.
ANDRE SPILL JEG SPILTE:
- Duck Tales: Onkel Skrue på jakt etter en skatt (selvsagt). Han kunne hoppe på stokken sin. Veldig gøy så lenge det varte, men spillet var jævla lett egentlig. Altfor lett.
- Top Gun: Veldig vanskelig spill. Særlig det å fylle bensin på flyet. Det var ganske langt fra filmen til spillet for å si det sånn. Men moro var det likevel.
- Sonic the hedgehog: Til Sega Mega Drive. Klassiker. Sonic var best på Mega Drive. De seneste versjonene har bare vært tull og fjas og 3D.
- Super Soccer: Til Super Nintendo. Fotballspill med flott grafikk. Hadde en svakhet i det at hvis du kom mot målet fra kanten og skjøt, så gikk ballen alltid i mål. Spillet ble derfor altfor lett. Men, likevel; i 2-player var jo dette ganialt.
- Super Mario Kart: Også til Super Nintendo. Mario, Luigi, Toad og Browser i Go-kart. Vanvittig morsomt å spille flere sammen. Man kunne kaste bananskall som motstanderne alltid skled av veien på.
Forresten, hva spilte du??
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: