Min forakt for politikk

Nå er Fremskrittspartiet i gang med sitt årsmøte. I motsetning til Arbeiderpartiet, som holdt sitt årsmøte over en hel uke på skattebetalernes regning i kraft av at ikke en eneste én av APs vel 300 landsmøtedelegater jobber andre steder enn i det offentlige, hadde Fremskrittspartiet iallefall vett nok til å legge sitt årsmøte til en helg. Det vil si; FrP bruker selvsagt bare fredagen og lørdagen, da FrPs landsmøtedelegater selvsagt ikke kan gå glipp av den ukentlige søndagsturen til Svinesund godt innpakket i grilldress.

Det skulle tatt seg ut.

Høyre hadde landsmøte sist helg. Det årsmøtet ble gjennomført over msn messenger og sms fordi høyrefolk stort sett er næringslivsledere som overhodet ikke har tid til å ta seg fri et par dager for å prate piss om “fagforeningen, fagforeningen, fagforeningen”. De klippene som ble vist på fjernsynet fra Høyres landsmøte var alle sammen falske. Sannheten er at Høyre leide inn ca 200 polakker for å spille rollene som landsmøtedelegater. Torbjørn Røe Isaksen er leder i Unge Høyre har jo selvsagt av den grunn svært lite fornuftig å ta seg til, så han måtte spille rollen som Erna Solberg. Noe han klarte med bravur. Ikke engang den alltid så oppvakte Pål T. Jørgensen så forskjell.

Og i dag kunne vi se at Siv Jensen holdt sin første tale som partileder uten at Carl Ivar Hagen holdt henne i hånda. Det gikk visst som forventet; landsmøtet ble eksatiske og hoppet og klappet så sagflis og gifteringer føk vegg i mellom.

Sannheten er vel ikke verre enn at Siv Jensen egentlig kunne sagt hva faen hun ville uten at landsmøtet hadde reagert annerledes. Det har noe å gjøre med et takknemlig publikum. Siv taler til menigheten. Hun ramser opp partiprogrammet stort sett alle i salen er enige i. Og de som ikke er enige i programmet er stort sett kloke nok til å holde kjeft om det slik at de kan bli gjenvalgt.

Politikk handler jo nettopp om dette; posisjoner og posisjonering.

Jeg blir kvalm av dagens politikere. Jeg forakter dem for deres hang til å mangel total oppriktighet. Den eneste politikeren jeg vet om som er sånn noenlunde oppriktig er Olav Gunnar Ballo fra SV. Han har et oppriktig engasjement. Han vil noe. Han er også voksen nok til å tørre å stå for egne meninger uten å la seg kue av partipisken. Noe hans motstand mot Finnmarksloven er et klart bevis på. Høyres representant fra Finnmark gjorde ikke annet enn å svikte hele sitt hjemfylke og absolutt alle sine velgere.

I Arbeiderpartiet finnes det ikke annet enn partibroilere som har blitt født inn i en arbeiderpartifamilie, oppvokst i Auf og gått gradene i LO før de sitter på Tinget med solid gasje og ølservering i kantina. Det er ikke mye bedre i Høyre, men i Høyre er det iallefall et krav om at man må ha en viss dose talent for å i det hele tatt komme lenger enn nominasjonen til kommunevalget. Eller talent og talent fru Blom.

Og nå har det forsyne meg gått politikk i idretten også. En eller annen mann har funnet ut at den perfekte nestformann er en samisk kvinne. At hun driter i idrett og ikke på noen måte fyller kravene som stilles for at en kandidat skal være valgbar spiller ingen rolle. Hun har en vagina, som på toppen av det hele til og med er samisk.

Det rekker.

Det er snodig hvor lite som egentlig kreves for å bli politiker på toppnivå. I halvparten av tilfellene holder det å inneha en vagina. I resten av tilfellene måles kandidatene opp etter hvor flinke de er til å sleike hverandre opp etter ryggen. Jeg er rimelig sikker på at de aller fleste politikere, mannlige sådan, faktisk ikke bare pusser tennene - men også tunga.

Brunfarge er nemlig ikke særlig pent.

Det er også rimelig snodig hvor lite innholdsrike landsmøter, årsmøter eller whatever egentlig er. Stort sett er landsmøter og årsmøter en intern partikonkurranse i å bli sett. Konsensusdebatter får en heeeelt ny mening for å si det forsiktig. Det er snodig at selv godt voksne folk kan finne på å gå opp på en talerstol foran flere hundre mennesker de kjenner og på ramme alvor krangler om kommafeil i resolusjoner ikke engang de selv gidder å lese.

Det er også rimelig snodig at en såpass fornuftig mann som Jens Stoltenberg ikke så NOEN betenkeligheter med å skaffe seg en trimmet Mini Morris på statens regning. At Odd Roger Enoksen ikke så noen betenkeligheter med å skaffe seg en Volvo til 850 000 kr på den samme Statens regning kommer ikke som noen bombe. Mannen er jo selve inkarnasjonen av håpløshet.

Ok da, Odd Roger er ikke like håpløs som Karita Bekkemellem Orheim, men hvem er nå det da? Er det i det hele tatt mulig? Jeg tviler.

Men, jeg er sikker på at noen vil gjøre sitt beste for å rive Karita ned av tronen som landets mest ubrukelige statsråd ved neste stortingsvalg. Jeg er ganske sikker på at noen klarer det også.