Vi er bare ikke gode nok. Det er sannheten.

Det norske landslaget, våre beste menn, rundspilte Bosnia etter nesten alle kunstens regler i løpet av 90 minutter. Likevel var det Bosnia som stakk av med seieren. Og; ikke var det heeeelt ufortjent heller. For, fotball handler i bunn og grunn om å score mål. Sekundært om å skape sjanser. Norge klarte ingen av delene.

I likhet med Liverpool FC virker det som det er et totalt fravær av en offensiv plan over Norge. Vinne ballen på midten? Ja, greit. Akkurat det kan vi. Men, skape sjanser? Nei. Vi satser stort sett på å legge ballen opp til John Carew, og så håpe på at han får til noe magisk. Noe som blir håpløst all den tid John Carew slett ikke er noen tryllekunstner.

I gamle dager, da Drillo styrte skuta, hadde vi flere fordeler enn idag. Først og fremst handlet det om at motstanderne ikke helt trodde at Norge var gode. Norge slapp å styre kampene. Vi gikk ut på banen, forsvarte oss med nebb og klør i 89 minutter, og benyttet det siste minuttet på å score på en dødball.

Den tiden er definitivt over.

Det finnes ikke lenger noen lag som undervurderer Norge. Tvert imot; motstanderne går på banen med håp om at det er Norge som skal styre kampen. Og ofte er jo det like greit. Norge er gode bakover, men dårlige framover. Vi kommer oss til ca 20 meter, men stort sett aldri særlig mye lenger.

Jeg lurer på om man skal begynne å hente fram den gode gamle Flo-pasningen? Altså slå en lang lang ball opp mot en jævla svær kar som kan heade ballen ned til medspillere i bedre posisjon. Det funket iallefall før, og vil garantert funke igjen. Det finnes ikke noe forsvar mot store menn fra isødet i nord. John Carew, Steffen Iversen og til og med Frode Johnsen kan alle fungere i en sånn rolle. Mot svake motstandere, som Bosnia, kunne det kanskje fungert.

Men, summa summarum: vi er bare ikke gode nok. Det er veldig langt fra Norge til Brasil.