Det handler om tradisjon

I serien “dødskjedelige innlegg for særdeles spesielt interesserte” er vi kommet til det alltid så aktuelle temaet tradisjon. Og ikke innen hva som helst heller, nei, vi snakker her om tradisjon innen idrett. Eller; mangelen på håndhevelse av tradisjon innen idrett.

For hvis vi skal være ærlige med oss selv, så handler idrett stort sett om å hoppe høyere, løpe fortere, kaste lenger og om å slå hardere. Idretten er ingen forkjemper for tradisjonen. Innen idretten gjør man stort sett hva som helst for å komme litt lenger og litt høyere.

Ta skihopping for eksempel.

En gang en idrett for massene. “Alle” kunne hoppe på ski, nesten som proffene. Det vil si; før i tiden var det jo ingen proffer innen skihopping, men la nå det ligge. Hovedfokus lå ikke nødvendigvis på å hoppe lengst mulig; neida, stilen var minst like viktig. Å se Bjørn Wirkola sveve gjennom luften var en estetisk nytelse. Selvom han bare svevde drøye 70 meter, var det flott å se på.

Så kom Jan Bokløv.

Det spesielle med Jan Bokløv var jo dette at han var en forholdsvis dårlig skihopper, men som hoppet mye lengre enn alle andre rett og slett fordi stilen han brukte, Bokløv-stilen (senere kallt V-stil), var mye mer effektiv når det kommer til å oppnå lengde i en hoppbakke. Han så jo ut som en jævla fødende ku der han kom svevende, men det var effektivt.

I begynnelsen trakk man stilpoeng for V-stilen. Men, så fant kloke hoder ut at lengden tross alt var det viktigste, og fjernet i praksis alt som heter stil innen skihopping. Plutselig var det tillatt å komme svevende som en fødende ku ned bakken.

Man hadde altså kastet tradisjonen på båten.

Og, med det mistet jeg totalt interessen for idretten. Jeg driter i det. For, hvis det var meningen at hopperne skulle hoppe lengst mulig, så finnes det faktisk mer effektive metoder enn å fly som en fødende ku. Man kunne eksempelvis tatt større fart, hatt lengre og bredere ski, montert en rakett på ryggen, etc.

Men, slik er det ikke i alle idretter, og takk gud for det.

Ta Snooker for eksempel. En gentlemans spill. Spilles omtrent på samme måten i dag som for hundre år siden. Man spiller VM på samme arena hvert år. Dommerne er ennå kledt i dress og med hvite handsker. Spillerne må bruke dress og sløyfe. Det er ikke laser-sikte på køene. Kulene inneholder ikke radio-sendere. Neida.

Innen snooker handler det fortsatt om gentleman mot gentleman, trekjepper og noen baller spredt utover et jævla stort bord. Og takk gud for det.

For når Shaun Murphy vinner VM for andre gang nå i april, så blir prestasjonen større nettopp fordi tradisjonen er så sterk. Shaun vinner på samme arena som Steve Davis gjorde det 30 år tidligere. Med samme utstyr, og sannsynligvis; samme dommer.

Og: jeg elsker det.