NOTAT OM UNGE FUNKSJONSHEMMEDE

av Peter Andre Jensen, kreativ nestleder Troms Unge Høyre

I lys av at Unge Høyres 1.nestleder, Sunniva Flakstad Ihle, tok til orde for noe som kan
minne om et overgrep på unge funksjonshemmedes rettigheter, ser jeg det høyst nødvendig å komme med et tilsvar.

La oss begynne med overgrepet fra Sunniva Flakstad Ihle:

1. “Fastleger kan ikke lenger anbefale uføretrygd, dette må gjøres av en uavhengig legenemd.”

Dårlig forslag, som ikke bare er dårlig, men i tillegg en spore til økt mistenkeliggjøring av fastleger. Jeg har lyst til å bruke et uttrykk som “frekt”, men våger det ikke. Jeg nøyer meg med å påpeke at fastleger ofte er den som kjenner egen pasient best, og dermed
naturligvis er best egnet til å gjøre en vurdering hvorvidt en pasient burde uføretrygdes
eller ikke. En nemd betyr bare større byråkrati, større utgifter, og på toppen av det hele enda lengre saksbehandlingstider for saker om uføretrygd.

Forslaget er imidlertid godt hvis formålet er å legge større arbeidsbyrde på en allerede overarbeidet legestand, som til alt overmål teller for få, sånn som saken er pr idag.

2. “Det skal innføres graderinger på i hvilken grad men er uføretrygdet.”

Dette gjøres allerede idag, men for lite og for dårlig. Forslaget er ikke dårlig overhodet, faktisk. Et lite lyspunkt i alt det mørke. Kunne ønsket meg større presisering.

3. “Jevnlige vurderinger av arbeidsevne.”

Gjøres også idag innen enkelte ytelser. Man har for eksempel noe som kalles tidsbegrenset uførestønad, som er en stønad som revurderes hvert tredje år. Gruppen som får en slik stønad er en gruppe det finnes lys i tunnelen for. Altså pasienter som kan bli bedre. For denne gruppen er det langt ifra dumt med en jevnlig vurdering. Forslaget er altså ikke halvgalt, det er bare det at dette er unødvendig da dette allerede finnes pr idag.

Hvis forslaget imidlertid går ut på at ALLE skal opp til såkalte jevnlige vurderinger, så er forslaget håpløst. Er man multihandicappet på 25 året på rad, er sjansen uhyre liten for at situasjonen skal bedre seg nevneverdig. For en slik gruppe ville det pr definisjon være bortkastet å ha opp til jevnlige vurderinger av uførhet, for eksempel hvert tredje år.

4. “Ingen under 30 år skal ha rett på uføretrygd, med mindre det er dokumentert en alvorlig skade. I stedet skal NAV gi disse særskilt oppfølging og tilrettelegging for å undersøke hvilke arbeidsmuligheter de har.”

Voldsomt dårlig forslag. Dette er et forslag som i klartekst ville betydd at unge funksjonshemmede ville gått på ulike attføringstiltak; heklekurs, skrive-søknad-kurs, etc til den dagen de fylte 30, og dermed ble “kvalifisert” for uførestønad. Eventuelt hadde de
havnet på sosialen til fylte 30 år.

Elendig forslag.

Nok om det. La oss heller ta for oss noen løsninger som faktisk kunne fungert. Noen løsninger som overhodet ikke er nytenkende, men som likevel må nevnes. For, antallet på uføretrygd er altfor høyt, og må senkes. Ikke bare på grunn av at det er dyrt for samfunnet å ha folk gående passivt på trygd, men mer viktig på grunn av at alle uføretrygdede ØNSKER å fungere i en normal jobb. Dette handler om økt livskvalitet for de uføretrygdede.

1. SETT INN RESSURSENE DER DET FINNES HÅP

Et av hovedproblemene med trygdesystemet slik det er idag er at ressursene brukes feil.
Hovedsaklig er det slik at det brukes store ressurser på de det ikke finnes håp for. Jeg skal forklare:

Det er slik at det ikke er mulig for unge funksjonshemmede under 26 år å ha UTDANNING som et tiltak i en handlingsplan for attføring. Noe som strider mot all fornuft, da unge
funksjonshemmede hovedsaklig mangler to ting:
1. Utdanning, altså kompetanse.
2. Arbeidserfaring

Men, og dette er et stort men; det er tillatt for unge funksjonshemmede under 26 år å ha
utdanning som attføringstiltak hvis deres situasjon fraviker VESENTLIG fra den situasjonen funksjonsfriske under 26 år har. Det er ikke nok med “LITT”; det må være “VESENTLIG”.

Underforstått: hvis du er så syk at du mest sannsynlig aldri kommer til å kunne jobbe noe særlig, ja DA kan du få ta utdanning. Men, hvis du er såpass syk at du ikke klarer å ta utdanning for eksempel innenfor normert tid og derfor ikke har rett til støtte fra Lånekassen, ja DA får du IKKE lov, selvom kanskje bare akkurat litt utdanning kunne være akkurat det som kunne gjort at du kunne klart å både skaffe deg, og fungere i, en jobb.

Det skal legges til at hvis man er såpass syk at man har rett til attføring, så har man stort sett ingen rettigheter i forhold til støtte fra Lånekassen. Hvorfor? Fordi lånekassen krever at du for det første skal være frisk for å få utdanningsstøtte, og for det andre at du klarer studier på normert tid. For unge funksjonshemmede er dette ofte umulig.

Resultatet med dette er at ALLE blir uføretrygdet. Den første gruppen, altså den som fraviker VESENTLIG blir uføretrygdet fordi det aldri var særlig håp i utgangspunktet. Og den andre gruppen som fraviker LITT blir uføretrygdet fordi de aldri klarer å skaffe seg den kompetanse som kreves for at de skal kunne ha en jobb de kan fungere i.

Mitt forslag er følgende:

1. Fjern sperren for utdanning for unge funksjonshemmede som fraviker “LITT” fra normalen. Gi dem all mulig støtte, altså rådgivning fra NAV underveis, leksehjelp, whatever. Sats på denne gruppen, for denne gruppen kan altså “reddes”.
2. Gi den gruppen som fraviker VESENTLIG fra normalen uføretrygd fra dag 1. Ikke bruk masse tid og ressurser på denne gruppen. Gi denne gruppen tilbud om forefallende arbeid i vernede bedrifter hvis de ønsker det, og gi dem en uføretryd som er stor nok til at de kan leve av den.

——

For å konkludere:
Det er ikke vanskelig å kutte antallet uføretrygdede i dette landet. Men, da må man begynne å bruke tid, penger og menneskelige ressurser på de det finnes “håp” for. Man må slutte å kaste bort penger slik man gjør i dag på mennesker som UANSETT ikke kommer til å jobbe noe særlig.