Politisk ukorrekt

På tide for meg å være litt politisk ukorrekt. Ja, jeg vet at denne helt nye retningen kommer som en aldri så liten bombe for de av dere som kjenner meg gjennom mine skriverier, men jeg skal allikevel prøve så godt jeg kan. Være litt frekk liksom. Finne fram til den iboende hulemannen som sikkert lever inne i meg, bare godt gjemt.

For, hvem i helvete liker egentlig barn? Hvem? Tilsynelatende alle, men sannheten er en helt annen; ingen liker i bunn og grunn barn. Det mest politisk korrekte det kanskje er mulig å si er likevel følgende: “Ja, jeg elsker barn. Liker å se dem leke. Liker å se gleden i øynene deres. Den uskyldige leken er så ren. Så opphøyet. Kanskje det vakreste i denne verden”.

Wrong.

Hadde det virkelig vært sånn at “alle” bare elsker å se barn leke, så hadde det eksistert hundretusenvis av DVD’er med titler som “Tusseladden barnehage lager snøengler”, “Gyldenhall førskole synger en sang de har laget selv” og “Snøkråka SFOs akebrett Grand Prix”. De finnes ikke. Ikke én eneste en av dem. For, de hadde aldri i verden blitt kjøpt hadde de eksistert. Sannheten er den at stort sett alle lyver når de uttaler seg om barn.

Sannheten er at folk flest avskyr barn.

For eksempel irriterer stort sett alle seg ihjel over at enkelte kvinnemennesker finner det helt naturlig å ta med sitt skrikende og hylende avkom på en standard café. På café skal man ha bakgrunnsmusikk av typen Enya. Barnehyl passer ikke inn i bildet de fleste har om et perfekt café-besøk. Langt ifra.

Folk flest synes heller ikke det er spesielt sjarmerende å høre konstant klaging fra en fem-åring fordi denne hersens fem-åringen ikke får is når familien er ute å handler. Tvert imot; vi står alle og tenker “Kan du få den jævla ungen til å holde kjeften igjen? Kjøp ham en jævla is, så vi får litt fred her!”

Men, det er ingen som tørr å innrømme det. For det hadde jo vært å begå sosialt selvmord. Du får ikke akkurat pult på sjekkereplikken “Jeg hater barn”. “Gud som jeg elsker å se uskyldige barn lage snøengler” derimot, kan fort føre til hopping i høyet.

Jeg skal være ærlig; jeg avskyr barn. De hyler og skriker og skal alltid prate til meg. Etter at jeg sluttet å dusje annet enn annenhver uke, lot sjegget gro, og dessuten slettet nummeret til frisøren, ser jeg litt ut som en fyllik. Så nå får jeg stort sett sitte i fred. Og, hvis de hersens barna likevel skulle driste seg bort for å spørre “hva heter du?”, kommer foreldrene som oftest løpende og roper “ikke prat med han skumle mannen!”

Gud, så deilig det er å se ut som en fyllik.

Jeg må likevel innrømme at jeg synes det er litt sjarmerende med barn jeg kjenner. Som han jeg er onkel til. Han synes jeg er veldig sjarmerende. Spesielt hvis han smiler til meg. Han og jeg er gode venner, til tross for at han ikke er gamle karen. Da han var mindre, sånn rundt et halvt år gammel, var stort sett jeg den eneste han sovnet i armkroken til. Har en sammenheng med at jeg er ekstremt rolig. Barn merker nemlig stress. Og: hos meg sovnet lille Kristoffer med det samme.

Men andre barn; de vil jeg faktisk ha meg frabedt. Hold dem unna meg, for jeg prøver faktisk så godt jeg kan å holde meg unna dem.