Min forakt for publikum

Programmer som “Deal or no deal” og “Først og sist” har mye til felles; de er ganske underholdende, de er ganske innovative, og de er ganske så populære. En annen, og kanskje litt mer irriterende fellesnevner, finner vi blant de idiotene som av en eller annen grunn har funnet veien til tv-studioet. Særlig gjelder dette “Deal or no deal”.

Tenk tilbake på forrige gang du så en episode av “Deal or no deal”. Hvor mange ganger klappet egentlig publikum? Vel, hvis vi er snille, og det skal vi vel kanskje være, så klappet, ropte, hylte og applauderte publikum ca 1500 ganger. Eksempelvis:

* Hver gang en koffert ble valgt ut.
* Hver gang summen i kofferten var mindre enn 3 millioner.
* Hver gang deltakeren sa noe.
* Hver gang banken økte budet.
* Hver gang programlederen sa noe.
* Før og etter hver reklamepause.

Og for hva? Var det snakk om verdensrekord her? Var det noen som løste kreftgåten? Var det noen som fant opp en ny og helt ren energikilde som utryddet all forurensing? Var det snakk om noe helt vanvittig bra noe? Noe som virkelig satte en ny standard innen hva som helst?

Absolutt ikke.

Det var i all ærbødighet ikke annet enn at en eller annen tomsing fra distriktet sa “koffert 4″ på tv. Hvilken prestasjon! Applaus. Og, noen minutter før denne vanvittige prestasjonen, “koffert 4″, kunne vi høre deltakeren si noe helt intetsigende til en av de tomsingene deltakeren hadde trukket med seg fra distriktet og inn i tv-studioet for å høre deltakeren si “koffert 4″, populært kallt “hjelpere”. Deltakeren kunne si noe sånt som “No måå dokk hjælp mæ!” Ny applaus! Hvilken prestasjon! Hun sa noe halvmorsomt på trøndersk! Fantastisk!

Fredrik Skavlan bruker av og til å hente inn gjester som av en eller annen grunn har klart å få barn. Og hvilken applaus for denne gjesten! Han har fått barn! Hvilken prestasjon! Han puttet den inn i rett hull! Fantastisk!

Det verste tv-programmet når det kommer til irriterende publikum er likevel femi-danse-programmet-for-småjenter-og-homser “So you think you can dance”. Snakk om irriterende publikum! Vi snakker en samling på rundt 100 småjenter med snittalder på ca 13 år som kan oppnå et decibel-nivå skyhøyt over bli-døv-nivået bare ved å slippe en fjert. Og her driver de ikke bare på å hyler og skriker for alt mulig, neida - de oppmuntres til det til og med. Forferdelig.

“So you think you can dance” er det eneste tv-programmet jeg ikke klarer å ha på i bakgrunnen hvis jeg ligger på sofaen med pc’en på vommen. Det eneste. Jeg ganske enkelt takler ikke lydnivået.

Jeg hadde helst sett at man bevegde seg tilbake til gamle dager, da publikum oppførte seg som voksne folk og klappet for det som var verdt å klappe for. Det kunne ikke falt de gamle heltene blant publikum inn å klappe for mindre enn verdensrekorder.

Jeg savner dem.