Klapp for vaskedama!

Regjeringen og Kristin Halvorsen fortsetter sitt korstog mot lederlønninger i dagens utgave av Dagbladet: - Ingen bør tjene mer enn Statsministeren, opplyser finansminister Halvorsen. Og, hvis toppledere av en eller annen grunn skal tjene mer enn Statsministeren, ja da bør de kunne forklare hvorfor de har en mer ansvarsfull jobb enn Statsministeren.

Er det bare meg, eller har Regjeringen helt mistet perspektivet?

Var ikke dette regjeringen som skulle sørge for at de svake i samfunnet skulle få mer? Var det ikke den rød-grønne regjeringen som gikk til valg på å løse fattigdomsproblemet? Var det ikke denne regjeringen som pratet varmt om hvordan man skulle løfte de vanskeligstilte? Bruke de store pengene på de store oppgavene, og den greia der?

Jeg lurer virkelig på om det finnes noen fattige i dette landet som blir mindre fattige av at Eivind Reiten i Norsk Hydro får redusert sin lønn med noen millioner. Får for eksempel fattige i Molde bedre råd av at Helge Lund fratas sin opsjonsavtale?

Neppe.

Når skal vi egentlig bytte perspektiv? Når skal vi egentlig begynne å bry oss om mindre om toppene, og mer om de som faktisk har nytte av omtanke og oppmerksomhet? Verden er i overkant elitefokusert. Man ser det hele veien. Det er topplederlønninger ene dagen. Verdensrekord på skøyter andre dagen. Og så er det forsyne meg rekord i omsetning av et Munch-maleri den tredje. Og vi klapper og klapper og klapper. Vi bryr oss stort sett kun om toppene.

Til og med i den rød-grønne regjeringen, som visstnok skal være så folkelig og ha kontakt med grasrota, tenker man stort sett bare på toppene og enerne.

Jeg husker da man brukte å klappe for flygere. Det er ikke så lenge siden heller. Hvis flygerne klarte å fly flyet fra Gardermoen til Gran Canaria uten å styrte underveis, ja da klappet passasjerene i det øyeblikk flyet møtte bakken i en kontrollert landing.

Det har vi sluttet med. Da jeg trosset flyskrekken for å glede kjerringa ved å bli med på en tur til Bulgaria nå i sommer, så var det ingen som klappet ved landing. Og disse pilotene fortjente det til og med. Flyet var nemlig ikke helt i tipptopp stand, for å si det sånn.

Jeg lurer på når vi skal begynne å klappe for hverdagssliterne? De som faktisk ikke bare fortjener det, men som også kanskje hadde hadde fått litt ekstra pågangsmot av applausen? Hvorfor klapper ikke noen for læreren etter en vel gjennomført mattetime? Hvorfor klapper ikke noen for sjåføren på bussen etter en trygt gjennomført tur? Hvorfor klapper ikke noen for vaskedama etter at gulvet skinner for ni-hundrede-femtiende dag på rad?

Hvorfor ikke?

Eliten klarer seg alltids. Vi burde heller bry oss om dem som kanskje har nytte av oppmerksomhet.