Minervas redaksjonssekretær Hårek Hansen sendte meg en mail etter at jeg hadde raljert litt over at Minervas språklige og tematiske stil ligger farlig nære det vanlige folk kaller nerdete og beste-vest-kant:
“Hei! Ser at du har kritisert profilen til Minerva; for tungt, vanskelig språk osv. Jeg ser absolutt at du har et poeng. Du kan være med å rette opp dette noe ved å bli en av bloggerne våre. Vi håper å kunne trekke til oss mange forskjellige typer bloggere etter hvert. “
Joda, jeg tar jo selvsagt utfordringen. Og, skrev derfor det innlegget du kan lese under, som en slags start på dette Minervaeventyret. Jeg så for meg fine luncher på fine hoteller og skyhøy sigarføring. For nå var også jeg, bygdeknølen, inne blant fiffen.
Så feil kan man ta. Hvis Minerva ønsket å tiltrekke seg mange forskjellige typer bloggere, så er iallefall ikke jeg den typen de ønsker. Og det skjønner jeg jo. Jeg er jo tross alt ikke fin nok, hverken i tøyet, i språket eller i kjeften. Jeg er det man kan kalle dannet funksjonshemmet. Altså at jeg ikke evner dette med dannet. Mailen fra Jan Arild Snoen etter at jeg sendte inn mitt innlegg kom vel ikke akkurat som lyn fra klar himmel:
“Etter samråd med redaktørene har jeg kommet til at dette innlegget nok har en stil som er i friskeste laget for Minerva. Lykke til videre på din egen blogg.”
Skjønte jeg det ikke. Jeg er refusert for første gang. Og, jeg som ikke har gitt ut bok engang. Slik må det føles å være Ari Behn. Så talentfull, men så latterliggjort.
Anyway, du kan jo lese innlegget selv, så skjønner du hvor “frisk” man ønsker å være i Minerva. Noen som nevnte ordet kjedelig?
SOSIALISTER ER HULEBOERE OG VILLDYR
Jeg så en YouTube-overført debatt der lederne av de politiske ungdomspartiene deltok. Tema var visstnok høyere utdanning og sånt. Torbjørn Røe Isaksen var med. Kirsti Bergstø også. Lederen for Rød Ungdom var der. Unge Venstre var der. Dessuten var selvsagt de gode gamle tilstede; tullingene fra AUF og en eller annen fjott fra Fremskrittspartiets ungdomsorganisasjon.
De var alle sammen unge, fremadstormende og mer eller mindre dyktige. Det er ikke her forskjellen ligger. De politiske ungdomspartiene er stort sett like nemlig. Ok, Torbjørn Røe Isaksen bruker dress og Kirsti Bergstø går uten BH fordi de fattige kvinnene i Sierra Leone ikke har råd til BH’er, men bortsett fra akkurat dette - så er de stort sett dønn like.
Den store forskjellen ligger i menigheten. Altså tilhørerne. Fansen. Undersåttene.
Hver gang Kirsti Bergstø var ferdig med å raljere over at det selvsagt er George W. Bush feil at ikke kvinnene i Sierra Leone har råd til BH’er, skjedde nøyaktig det samme: Tilhørerne var over seg av begreistring. De hoppet rundt, de ropte og hylte, de gikk nærmest av skaftet. De hørtes ut som en flokk villhingster i akutt våryr kåtskap som akkurat hadde fått øye på hestenes versjon av Jessica Alba. De så ut som om de kom til å rope ut et alt og ingenting, et alt og ingenting, det vil si et langtrukket Neeeeei! til dyre BH’er i Sierra Leone.
Da Torbjørn Røe Isaksen var ferdig med sine innlegg derimot, var bildet noe annerledes. Tilhørerne vippet forsiktig på rødvinsglasset, nikket ærbødig i retning podiet - før de bladde over til neste side i Dagens Næringsliv. I Unge Høyres kretser kaller man det “kontrollert applaus”.
Og slik er det over hele linjen.
Det er sosialistene som går i tog. Det er de som marsjerer og synger og roper. Kamerater! Foren eder! Kamerater! Likelønn nå! Kamerater! Det er sosialistene som stiller seg på gressplenen foran Stortinget og roper ukvemsord mot seg selv. Det er sosialistene som demonstrerer. Det er sosialistene som lenker seg fast i oljeinstallasjoner. Det er sosialistene som viser styrke, som viser initiativ, som står på.
Derfor vinner de også valgene.
Høyrefolk ville aldri stått på gressplenen foran Stortinget. Fordi lakkskoene hadde blitt skitne. Høyrefolk ville aldri gått i demonstrasjonstog. Høyrefolk går nemlig aldri. Høyrefolk kjører bil.
Den borgerlige siden, og da Høyrefolk i særdeleshet, mangler rett og slett folkelig appell. Den borgerlige siden, kanskje med et unntak i FrP, har totalt mistet kontakten med folket. Den borgerlige siden, og da i særdeleshet de mange partibroilerne som overbefolker Høyres stortingsgruppe, befinner seg så himmelhøyt over bakkenivå at de slipper for halv pris på flyreiser.
Bare tenk tilbake på valgkampen for et par år siden. Venstresiden snakket om barns oppvekstsvilkår, eldreomsorg og de fattige. Høyresiden pratet om godt salderte statsbudsjett og viktigheten av en stabil kronekurs.
Man kan si hva man vil om stabil kronekurs, men emnet skaper neppe orgasmiske tilstander i folket.
Det er sånn at det er venstresiden som har de store parolene og de visjonære tankene. Det er venstresiden som går opp de nye veiene. Den borgerlige siden konsentrerer seg først og fremst om å saldere budsjettet.
Dette er faktisk et problem.
Fordi hvis ikke den borgerlige siden kan vise til annet i valgkampen 2009 enn at den rødgrønne regjeringen har dritt seg noe aldeles vanvittig på leggen, så har man i all ærbødighet ingenting å gjøre i posisjon. Den borgerlige siden må finne fram til sakene sine. Den borgerlige siden må finne fram til den retorikken folk flest forstår.
Den borgerlige siden må rett og slett lære litt av sosialistene.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: