Espen Iversen utfordret meg til å skrive litt om de tingene jeg skjønte sent. Altfor sent. Altså de tingene man var ganske sikker på i barndommen, men som plutselig viste seg å være noe helt annet når man ble eldre.
Læreren bor ikke på skolen.
Det kom som et sjokk på meg, jeg må innrømme det. Jeg gikk rundt, relativt lenge, og oppriktig trodde at lærerne bodde på skolen. Og hvorfor skulle jeg ikke tro det? De var der da jeg kom på skolen, og de var der da jeg dro hjem. Dag ut og dag inn. Jeg er sikker på at de aller fleste som går i 1. klasse på barneskolen lever i den tro at læreren faktisk bor på skolen.
Sjokket kom da jeg plutselig traff læreren på sykkel en grusom ettermiddag. Hun skulle hjem. Hjem? Jammen…skolen ligger jo i motsatt retning…
Et større sjokk var det kanskje da det gikk opp for meg at læreren faktisk var gift. Bombe. Har hun et liv utenom meg?? Hva er dette for noe??
Fall i håret betyr ikke at håret er langt.
Må ærlig innrømme at jeg det ikke er så jævla lenge siden jeg oppdaget dette. Tror faktisk jeg var over 20 år (litt pinlig dette). Vet ikke helt hvorfor jeg alltid har trodd at fall i håret betyr at håret er langt, men jeg antar at det har noe å gjøre med min sterkt manglende interesse for hår. Logikken er jo enkel:
Fall betyr vanligvis å falle. Altså falle ned fra en stol, en klippe, et fjell, etc. Man faller nedover. Skjønner du? Nedover. Jeg trodde fall i håret betydde at håret faller nedover, liksom over skuldrene og litt ned på ryggen. Fall. Skjønner du? Nedover.
Sjokket kom da jeg, en sjelden gang, oppsøkte frisøren:
- Du har litt fall i håret, sa hun.
- Fall? Men…jeg har jo ikke så langt hår!
- Nei (hahaha) .. (hihihi) .. fall betyr at du har krøller…
- Ååå.
Jeg er ikke penest og smartest i verden.
Dette høres jo litt blærete ut, men jeg trodde faktisk at jeg var penest og smartest i verden. Ganske lenge. Dette med penest kan jo selvsagt høre sammen med en litt i overkant velutviklet selvtillit, men likevel. Jeg trodde faktisk det. Helt til jeg fikk se et bilde av Brad Pitt. Neida. Jeg tror vel litt på det ennå. (kremt)
Dette med smartest i verden er ganske enkelt. Jeg gikk i en klasse med veldig mange såkalte “svake” elever. Altså elever uten interesse for skole (hvem faen har nå det uansett) og med lærevansker. Jeg derimot, har alltid tatt sånne skoleting ting lett. Skole. Lett.
Det ble jo gjerne sånn at jeg svarte på alle lærerens spørsmål. Dette kunne selvsagt også ha noe å gjøre med mitt litt i overkant velutviklede behov for oppmerksomhet, men likevel. Jeg svarte på alt, og jeg svarte rett. De andre svarte bare motvillig, og de svarte feil.
De andre hadde sånne ekstratimer i matte og norsk og sånn. Jeg gjorde oppgaver på et klassetrinn høyere enn mitt eget. Sånt kan jo lett gå litt til hodet når man er snue 10 år. Noe det da selvsagt også gjorde. Ble nok sett på som litt blærete, helt sikkert.
Sjokket kom da jeg begynte på ungdomsskolen. Jeg begynte å prate med elever i andre klasser og sånn. Faktisk, var det ikke bare jeg som visste hvem som var statsminister i Norge! Dette kom som en bombe. Jeg gikk rundt og trodde at jeg var den eneste som visste sånne ting.
Men, at jeg er penest i verden, ja det tror jeg ennå. Hallo liksom.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: