Bloggeren Mihoe har drøssevis av lesere. Sikkert flere hundre om dagen. Sikkert. Hun er jo også ganske flink å skrive den godeste Mihoe, så de mange besøkende er sikkert ganske så fortjent. Bevares. Hun er jo tross alt ganske begavet denne Mihoe. Så skarp i pennen. Litt sint og sur og sånn, men ganske så skarp når det kommer til stykket.
Jeg, som er en ussel mann og en stakkars ussel blogger, har vel ikke Mihoes talenter. Jeg kan vel ikke skrive! Jeg kan vel ikke se de store sammenhengene! Jeg kan ikke se perspektivene! De store linjene! Jeg er blind for slikt! Jeg er bare en ussel mann! Jeg lider!
Og så skriver jeg et innlegg. Et uskyldig et, selvsagt. Der jeg i all min enfoldighet ga uttrykk for at jeg synes feminister virker litt sutrete i stilen. Litt sånn destruktive. Litt sånn snerpete og sure.
Og så kommer Mihoe på banen. Som en slags Hercules med jernklubba. Bevæpnet med sindige og skarpskodde argumenter. Anført av en hel hær med skarpe lesere. Og alle angriper meg. Så hardt og så inderlig. Og jeg lider. Sjelen får sine arr. Jeg lider virkelig.
Jeg forakter virkelig denne hæren til Mihoe. Denne samlingen av soldater som går til angrep på alt og alle på kommandør Mihoes befaling. Denne samlingen av soldater som gjerne skulle sett både meg, og menn som meg, både døde og lemlestede. Fordi de ikke liker meg. Som bloggeren Brom skriver:
“Det er vel ingen som tar PAJ seriøst? Ikke engang PAJ tar PAJ seriøst. Seriøst.”
Neivel. Ikke engang jeg tar meg selv seriøst. Seriøst. Mulig det. Jeg mangler kanskje noe. Dette “noe” som henger så høyt blant Mihoes hær av lesere. Dette “noe” som alle higer etter. Ja, kanskje til og med ville betalt penger for, hva vet vel jeg - jeg som bare er en skarve mann, og knapt nok det. Denne kvaliteten, dette “noe”, mangler jeg. Og hva er dette “noe”?
Selvhøytidlighet.
Beklager. Jeg har ikke et snev av selvhøytidlighet innabords. Jeg er ikke sånn. Jeg er bare ikke sånn. Jeg mangler det ganske enkelt bare.
Jeg vet at dette diskvalifiserer meg fra å komme inn i Mihoes hær. Dessverre. Jeg skulle gjerne vært med. Sitte rundt bålet på Utøya. Spise franske kjeks og drikke italiensk kaffe i små kopper. Kaste BH-en på bålet. Se BH-en brenne mens vi tuller oss godt inn i Palestinaskjerfet. Le av uttrykk som “kommersialisering” og “profesjonalisering” og alle tullingene som bruker dem. Tisse i kryss for å føle oss riktig nære hverandre. Kanskje ha en orgie eller to. En orgie der alle kvinnene får orgasme samtidig slik at ingen skal føle seg mindreverdige. En orgie der alle kvinnene, samt begge mennene, får orgasme samtidig - sånn av respekt for likestillingen. Likt lønn for likt arbeid og den greia der.
Nei.
Jeg kan aldri være med. Jeg må bare sitte her. Alene. Være den utstøtte. Den misforståtte. Bygdetullingen på bytur. Være den alle ler av. Den som blir spottet. Den spedalske. Den håpløse. Den useriøse. Den som det er legitimt å mobbe. Den som det gir status å mobbe. Den som alle hater.
Jeg må være meg. Og hvem er jeg? En noksagt selvsagt.
PS! Igår, 23 september hadde jeg over 1000 unike lesere av bloggen. 1157 for å være nøyaktig. Dette var selvsagt en milepæl. 1000 i snitt om dagen skulle bli 30 000 i måneden. Eller omtrent det samme som Klassekampen har på sin nettavis.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: