Min forakt for feminister

Gud hjelpe meg som jeg forakter feminister. De er så sytete. De er så negative. Verden er så svart, svart, svart. Og der mennene er, der er jo selvsagt alt lys, lys, lys. Bloggeren Mihoe er et eksempel på en ufyselig feminist. Alt av feil i denne verden er og blir begått av menn. Kvinner derimot, er både misforståtte og undertrykkede.

Kvinner flest er ofre. De er svake. De er maktesløse. De er ute av stand til å gjøre noe selv. De lider i skyggen av Mannen. Mannen er den som ødelegger for kvinnen. Mannen styrer verden, og kvinner står i bakgrunnen og gråter. Det er omtrent slik verden fortoner seg for feminister av Mihoes kaliber.

Når kvinner selv velger å spille inn pornofilmer for å tjene noen slanter, så skjer dette aldri og uten unntak fordi kvinnen det er snakk om velger det selv. Det skjer alltid og uten unntak fordi hun er tvunget til det av en verden der mannen både objektiviserer og seksualiserer kvinnen. Kvinnen har nemlig ikke mange valgene i denne onde verden der menn sitter i de fleste ledende posisjoner.

Min forakt for feminister handler stort sett om svartmalingen. Om å male verden bekmørk. Om å framstille verden som et ondt sted der mannen er kongen og kvinnen befinner seg på kjøkkenet. Det handler om å selve overdrivelsen i hvilken ond skapning mannen faktisk er som nekter kvinnen framgang og makt.

Altså, hvis verden var så forbannet mørk som feministene skal ha det til, så hadde ikke det fantes en eneste kvinne i et eneste styrerom. Ikke en eneste kvinne hadde kjørt bil. Ikke en eneste kvinne hadde gjort annet enn å lage mat og ta seg av ungene. Ikke en eneste kvinne hadde vært noe som helst annet enn ektemannens slave og leketøy.

Feminister har stort sett klokketro på forestillingen om at kvinnen lider.

Jeg forakter denne forestillingen. For jeg vet bedre. Jeg vet godt at kvinner leder stort ann når det kommer til utdanning. Jeg vet godt at kvinner kvoteres inn i alle tenkelige posisjoner. Jeg vet godt at kvinner flest klarer seg utmerket, og ofte bedre enn menn. Jeg vet godt at kvinner ikke har det så jævla ille som de skal ha det til.

Det jeg forakter mest med feminister er denne evinnelige kritikken av mannen. Altså denne kritikken som går ut på at det bare finnes horer fordi det finnes menn. Denne kritikken som går ut på at det bare finnes pornofilmer fordi menn terroriserer kvinner til å kle av seg klærne og være med på innspillingen. Denne kritikken som går ut på at ethvert bilde av en naken kvinne i realiteten er vold mot kvinner.

Det er skrekkelig irriterende at det fortsatt finnes kvinner som går rundt å roper slagord av typen “porno er vold mot kvinner”. Ane Stø, en feminist av den mest jernharde sorten, påstod at all porno var vold mot kvinner. Hun påstod at all, og med det mener jeg all, porno var et overgrep mot kvinner.

Men hva med homseporno da? Hva med porno som er laget av menn, med menn og for menn? Er denne pornoen også kvinnediskriminerende?

- Ja, absolutt. Sa Ane Stø.

Slike feminister irriterer meg grenseløst. Slike feminister trenger hverken gutta eller jentene. Jentene trenger derimot en ny type feminisme. Anti-feminismen. Som går ut på at kvinner heretter skal slutte å oppføre seg om ofre, og isteden konsentrere seg om å leve livet. Slutt å syte og klage. Slutt med de dumme slagordene. Slutt med denne evinnelige klagingen om at hvis en kvinne ikke blir valgt inn i et styre så skyldes dette kun at hun er kvinne og ikke fordi det fantes en mann som var bedre kvalifisert.

Slutt med klagingen. Vi er lei nå.