Yrke: politiker

Jeg har vært medlem av Unge Høyre i ni år. Jeg husker godt hvorfor jeg meldte meg inn det første året jeg gikk på videregående; det handlet om engasjement. Jeg hadde vanvittig mange meninger. Mange av dem var ganske enkelt bare vanvittige, mens andre igjen grenset opp mot det geniale.

Opp gjennom årene har jeg vært litt av-og-på som medlem kan man si. Mine politiske ambisjoner ble avsluttet den gang jeg gikk i meg selv, og fant ut at jeg er lat. For politikere som vil opp og fram her i verden må stå opp tidlig om morgenen. Politikere, og da særlig ungdomspolitikere i særdeleshet, må lese tusenvis av dokumenter uten noen som helst interesse for vanlige dødelige. Jeg synes oppriktig synd på kommunepolitikere. Jeg husker da jeg fikk sakspapirene til kommunestyret hjem i postkassen. De ble levert i taxi. Alta Kommune sparte nemlig hundre tusen på å sende saksdokumenter i taxi framfor med posten. Sier jo litt om posten egentlig, men det er vel en annen debatt. Saksdokumentene veide ca 10kg før hvert møte. Grusomt tungt. Vanvittig mengde med papirer. Det ble til at man så gjennom innholdsfortegnelsen.

Ok, mine politiske ambisjoner har vært, og er, ganske ikke-tilstedeværende. Jeg liker å diskutere politikk, derav medlemskapet i Unge Høyre, men å drive med politikk på heltid tror jeg rett og slett at jeg for intelligent til å kunne klare. Intelligente mennesker klarer nemlig ikke å sitte å diskutere, og ha meninger om, alt mellom himmel og jord. Kommunepolitikk er noe av det kjedeligste som finnes i denne verden. Enkelte saker er så kjedelige at det slettes ikke er rart at enkelte kommunepolitikere har for vane å sovne under møter.

Man skal ha respekt for kommunepolitikere. På grunn av den utakknemlige og til alt overmål drittkjedelige jobben de tross alt har. Man burde se opp til, og kanskje klappe for, kommunepolitikere.

De jeg ikke har noen respekt for, er yrkespolitikere. Broilere, kalles de. Høyre, Ap, SV, FrP og V er proppfulle av broilere. Altså mennesker som aldri har gjort et ærlig arbeidsslag utenfor politikken. Noen av politikerne har muligens hatt en eller annen sommerjobb, men det tilhører sjeldenhetene. Karrieren til dem alle er prikk lik:

1. Medlem av UH, AUF, FPU, UV, SU som 16 åring.
2. Leder av lokalpartiet som 17 åring.
3. Leder av fylkespartiet ett år senere.
4. Innvalgt i kommunestyret i slutten av tenårene.
5. Sentralstyremedlem i ungdomspartiet i begynnelsen av tjueårene.
6. Nestleder i ungdomspartiet to år senere.
7. Leder av ungdomspartiet to år etter det igjen (første).
8. Litt avhengig av hvilket parti det er snakk om, blir personen enten; statssekretær eller partisekretær. Eventuelt personlig rådgiver for lederen av moderpartiet.
9. En stortingsperiode senere: på kumulert plass på storingslisten.
10. 500 000,- i året som stortingsrepresentant.

Alle lederne for de norske politiske partiene har fulgt denne listen, i større eller mindre grad. Vanligvis går de videregående, så høyskole eller universitet til de blir valgt inn i betalte stillinger i det politiske liv. De blir altså heltidspolitikere uten å ha hatt en jobb. Altså en vanlig jobb - utenfor politikken.

Unge Høyre er intet unntak. Torbjørn Røe Isaksen er leder i dag. Han studerer vel ennå tror jeg. Mye skal gå galt om han ikke havner på Stortinget etter valget i 2009. Forgjengeren hans, Ine Marie Eriksen, sitter på Stortinget. Forgjengeren hennes, John-Ragnar Aarseth, er Erna Solbergs personlig rådgiver. Forgjengeren hans, Børge Brende, sitter på tinget. Osv.

Og, i Unge Høyre vrimler det av slike. Ikke alt for mange som er like dyktige som Torbjørn, Ine, John-Ragnar eller Børge, men det finnes et hav av folk med politiske ambisjoner først og fremst på grunn av den jobben politikk er. Man kan si, litt sånn stygt, at det er uhyre få i sentralstyret i Unge Høyre, som ikke sitter der fordi de ønsker å gjøre karriere som politiker.

Og hvorfor ikke?

Jobben som politiker på toppnivå er godt betalt. Jobben er noe usikker i den forstand at man kan bli kastet ved neste valg, men likevel. Min påstand er at du finner omtrent ikke et eneste sentralstyremedlem, uansett ungdomsparti, som vil inn på stortinget på grunn av at de vil forandre noe. De er opptatte av karrieren - og ingenting annet. Politikk, selv i ungdomspartiene, handler om posisjonering. Derfor drar de med ambisjoner rundt i hele landet for å besøke “grasrota”. Ikke fordi de er interesserte i hva som skjer på grasrota, men fordi de vil ha “grasrotas” støtte på neste landsmøte.

Det er i beste fall falskt.

Og jeg kjenner dem alle sammen. Jeg har drukket omtrent hvert eneste sentralstyremedlem i Unge Høyre under bordet de siste ni årene. Jeg er på hils, og har faktisk mobilnummeret, til flere av toppene. Fordi jeg er jo en av disse som er stor i kjeften, forteller mange vitser, synger mange sanger, og fordi jeg alltid har en flaske brennevin på lur. Men, mitt engasjement stopper egentlig der.

Jeg er nemlig drittlei politikere.

Hovedsaklig fordi politikere, og da særlig ungdomspolitikere, er så i beit for egne meninger. Her for noen uker siden var jeg på et møte i UH. Vi skulle diskutere EU. Eller egentlig ikke; man diskuterer ikke EU i Unge Høyre. Man ramser opp partiets argumenter og sånn, men det er vel å strekke strikken litt langt å kalle det debatt. For at noe skal kunne kalles debatt må jo nødvendigvis noen være uenige. Hvis ikke har man bare informasjonsutveksling. To damer hadde flydd opp fra Oslo, for å informere oss. Og argumentene hadde jeg hørt før.

Mange ganger.

Jeg tror jeg hørte dem allerede i 1998, under Nord-norges konferansen i Saltstraumen. Den gang ble de fortalt av John-Ragnar Aarseth. Heller ikke den gang var det snakk om noen debatt. Politikk, og da særlig partipolitikk, er ikke annet enn resirkulering av de samme argumentene. Det er drepende kjedelig.

Jeg hadde ønsket meg at en av disse damene sørfra kunne slått hånda i bordet og sagt at de ville inn i EU fordi de ville et eller annet. Men nei; de tok den gode gamle; vi er allerede medlem av EU gjennom EØS avtalen, men vi har ingen innflytelse over de demokratiske prosessene som skjer innad i EU.

Gørr kjedelig. Og ganske latterlig når det kommer fra mennesker som såvidt er gamle nok til å kjøre bil. I politikk er ikke det å være veslevoksen latterlig, det er en nødvendighet. Jeg har flere ganger hørt 17 åringer prate om strømpriser. 17 årige skoleelever som ennå bor hjemme hos foreldrene. Da er man i beste fall nerd. Politisk nerd.

Hovedproblemet med at de politiske nerdene har overtatt politikken, er at demokratiet er totalt avhengig av mangfold. Man trenger ulike bakgrunner. Man trenger rørleggeren og juristen. Man trenger den uføretrygdede og man trenger legen. Man trenger industriarbeideren og kassadama. Man trenger et representativt utvalg av befolkningen. Hvis ikke, vil det representative demokratiet, sånn som vi liksom har i Norge, ikke fungere. Hvis man har en elitisk gruppe av mennesker som skal styre resten, så er man ganske nære det samfunnet man hadde i det gamle Athen - der bare eliten hadde noe å si.

Jeg er oppriktig lei av politikk.

Men, jeg har bestemt meg for å engasjere meg. Ikke fordi jeg har noe å ønske om å tjene en masse penger på det, eller fordi jeg har så store ambisjoner om å redde verden. Nei, jeg vurderer sterkt å engasjere meg i to foreninger. Norsk Revmatiker forbund, og i Unge Høyre.

Jeg vil engasjere meg i Norsk Revmatiker forbund for å få lov til å fortelle de styrende politikere noen sannhetens ord om hvordan unge funksjonshemmede har det, og hvilke rettigheter de har. Hvordan hverdagen ser ut. Dernest vil jeg hudflette kommunepolitikere som legger brostein overalt. Brostein og mennesker som er dårlige til beins er en dårlig kombinasjon. Jeg vil først og fremst engasjere meg i NRF for å få lov til å kjefte litt.

Mitt engasjement i Unge Høyre handler bare om én eneste ting. Mange av de som er ungdomspolitikere i UH i dag, vil styre landet i morgen. Jeg vil rett og slett opplyse dem om hvordan unge funksjonshemmede har det. Slik at de har peiling på emnet når de en vakker dag skal lage statsbudsjett. Slik at de vet.

Så Torbjørn Røe Isaksen; du leser jo denne bloggen av og til, det vet jeg. Du skal jo til og med gjesteblogge, har du lovt. Jeg har unik kompetanse på trygdesystemet og på funksjonshemmedes hverdag. Jeg stiller meg tilgjengelig for UHL for å gi dere et lynkurs i trygderett og funksjonshemming. Men, jeg ser helst at vi tar opplæringen i Tromsø.

For jeg har jo tross alt vanvittig flyskrekk.