Tiqui: hva med tvangssterilisering av slike foreldre?

Tiqui jobber som ekspeditrise på en café. Her om dagen ble hun utsatt for den typen foreldre vi alle, og jeg i særdeleshet, hater. Altså foreldre som finner det naturlig å la sin lille drittunge sitte alene og hyle på cafe - mens de selv er å handler sko. For deretter å skjelle ut cafepersonalet for å ikke ta seg av drittungen.

Min mening om emnet kan virke noe sjokkerende.

Jeg mener ganske enkelt at overfor slike foreldre så finnes det bare én løsning: De burde fratas barna av barnevernet. Deretter burde de tvangssteriliseres.

Folk som finner det opportunt å la egen drittunge sitte å plage andre, er totalt uegnet som foreldre. De er i det hele tatt uegnent til det meste. Det burde vært forbudt for slike folk å bevege seg inn på cafeer, kinoer, butikker, osv. Ihvertfall hvis de har drittungene sine med seg.

Jeg har tilbrakt mye tid på cafe opp igjennom årene. Og kan rapportere om kaotiske tilstander når det kommer til barneoppdragelse. En forelder syntes det var helt naturlig at tre-åringen sprang rundt i hele cafeen og plaget de andre gjestene. Jeg kan informere om at hun (forelderen) var svært nær ved å få seg en over kjeften fra en illsint finnmarking. Og: det hadde vært fullt fortjent. Og: det hadde nok vært rungende applaus fra de andre gjestene om så hadde skjedd.

Men, jeg roet meg. Bra for henne. Forelderen altså. Barnet er forsåvidt unnskyldt. Det er ikke barnets feil at forelderen er ubrukelig. Det er bare så synd at ikke barnevernet var tilstede. For da hadde nok uttrykket “å ta affære” fått en helt ny mening.

Det burde innføres førerkort for å få lov til å få barn. Helt klart.

En kompis av meg, og jeg, var å spilte biljard for en tid tilbake. En mor satt ved siden av. Drittungen hennes sprang rundt bordet vårt. Tok kuler, stilte spørsmål; kort sagt: forstyrret oss i spillingen. Vi ba henne da om å fjerne drittungen, veldig høflig.

Hun ble sur.

For at vi ikke syntes at plagingen til drittungen hennes var så sjarmerende som hun tydeligvis syntes. Hun ba oss, svært uhøflig, om å skjerpe oss. Da var det jævla nært at jeg, og ikke minst kompisen min, holdt på å klikke.

Vi måtte forlate lokalet for ikke å bli drapsmenn.