Om jeg var diktator, episode 1: shopping

I serien Om jeg var diktator forteller jeg åpenlyst om hvordan jeg skulle ønsket at verden var. Kall det gjerne stormannsgalskap - det er vel kanskje akkurat det dette er, men likevel. Jeg har visse meninger som jeg gjerne skulle ha satt ut i live. For å gjøre verden bedre selvsagt. Hallo, liksom.

Episode 1: shopping

Jeg har inngående kjennskap til shopping. Jeg har faktisk drevet med shopping en hel del. Jeg har til og med shoppet gardiner fra tid til annen. Dessuten har jeg jobbet en hel måned på Rema 1000. Jeg har altså peiling.

Og, jeg mener man kan dele shoppere inn i to klasser; trenede shoppere og håpløse shoppere.

Trenede shoppere er de som har betalingen, det vil si bankkortet, klar allerede før de kommer bort til kassen. De spør heller ikke kassadama spørsmål av typen: “Hvilke batterier passer i denne radioen?” Trenede shoppere vet nemlig at slike spørsmål skal stilles til selgerne inne i butikken. Fordi spørsmål til kassedama skaper kø. Og er det noe trenede shoppere aldri lager - så er det kø.

Håpløse shoppere derimot, er en helt annen historie. Vi vet alle hvem de er. De spør kassedama alle mulige slags spørsmål om hvordan ditt virker og hva som passer i datt. Håpløse shoppere har også vanligvis glemt å ta med seg tre eller fire varer til kassen - med det resultat at en eller annen drittunge må springe for å hente dem. Drittungen kommer gjerne tilbake med feil varer. Ny løpetur.

Håpløse shoppere betaler også alltid kontant. Helst med 50-øringer.

Hvis jeg var diktator, så skulle man hatt et sertifikat. Et slags “shoppesertifikat”. Man kunne hatt enkle prøver for å finne ut hvem som var brukbare shoppere. For eksempel kunne man hatt en test som gikk ut på at man skulle gå inn i en skobutikk og så innen fem minutter komme ut med et par nyinnkjøpte sko i hånden. Dette hadde naturligvis betydd at ingen kvinner hadde fått et sertifikat - som selvsagt er halve meningen. Kvinner er de soleklart mest irriterende shopperne.
De uten sertifikat måtte ha handlet innen et bestemt tidsrom. For eksempel hverdager fra 1500 til 1530. De måtte også ha gått med munnbind eller noe - for at kassedama skulle slippe alle de dumme spørsmålene.

Kassedamer burde i utgangspunktet også ha hatt sertifikat. Særlig de som jobber på caféer. Og særlig de som jobber på Le Café på Jekta i Tromsø. De som jobber her har tydeligvis blitt rekruttert fra JYSK. For når det kommer til ubrukelighet, ja så tror jeg at vi her har funnet noen soleklare vinnere. De ansatte på JYSK får ha meg unnskyldt. Maken til treghet skal man lete lenge etter. Ute av stand til å ta to bestillinger samtidig. Ute av stand til å ta betaling for en kopp kaffe mens espresso-maskinen gjør sitt i koppen til en annen kunde. Grusomt er nøkkelordet.

Og for ordens skyld: homokaffe av typen kaffe latte, espresso, etc skulle selvsagt vært bannlyst. Men det kan vi komme tilbake til i neste episode. For da skal det nemlig handle om hva jeg kunne tenke meg å forby.

Og det er ganske mye. Tro meg.