Bra av Norge. Elendig av Ungarn.

Norge har slått Ungarn 4-1 borte. Solskjær, kanskje den hyggeligste og mest joviale fotballspiller i denne verden, nettet to ganger. Klysa nettet på en volley som var som tatt ut av finalen i EM-sluttspillet i 1988. Den gang ved en nederlender.

Norge spilte “norskt” i Budapest. Altså press på ballfører høyt oppe mot en omstendelig motstander. Resultatet ble en drøss overgangsmuligheter. Det blir ofte slik når et lag presser høyt oppe, og når motstanderen ikke evner å spille riktig.

Man kan godt si at Norge spilte en taktisk god landskamp.

Men, det er egentlig bare halve sannheten. For Ungarn bød på mange måter opp til dans. Ungarn la egentlig grunnlaget for at Norges taktikk om høyt press skulle lykkes. For Ungarn dreit seg rett og slett taktisk helt ut.

Når ungarerne så at Norge gikk ut med høyt press på ballfører, så burde Ungarn ganske enkelt bare slått ballen over den Norske backrekken. Truet bakrommet. Isteden gikk de rett i fella. Masse småpasninger på tvers. Liten gjennombruddshissighet.

Hadde Ungarn truet bakrommet, så måtte Norge ha justert presset. Da måtte Norge ha presset lavere. For å ikke bli overspilt. Men Ungarn kan ikke slikt. Der i gården skal man ha ballen i laget minst femten minutter før man beveger seg over midtstreken.

For lag som Norge er det gull verdt.

Hellas spiller omtrent etter de samme prinsippene som Norge. Press på ballfører, satse på overganger. Gjennombruddshissigheten er stor. Det er rett og slett Drillo-fotball.

Imidlertid er det sånn at hvis Norge møter et lag som ikke spiller som Ungarn, får Norge problemer. Høyt press på ballfører virker ikke på lag som ligger lavt. Moldova kommer garantert ikke til å gå ut å prøve å styre kampen på Ullevaal. Da kommer til å ligge lavt, og så satse på lange baller mot en enslig spiss.

Da kommer Norge til å få problemer. Bare vent å se.