Arnold, selveste Arnold, gjorde seg selv legendarisk ved å uttale de bevingede ordene “I’ll be back!” til en stakkars politimann før han på en måte virkelig satte standarden for hva som bør regnes for å være respektabelt hva angår tilbakekomster. Arnold kjørte likegodt en pansret bil rett inn i politihuset så politimenn og murpuss sprutet i alle retninger.
Det må kunne regnes som respektabelt.
Men, nå er jo ikke jeg noen T-1000. Jeg heter ikke Arnold. Jeg har aldri vært i Østerrike. Jeg har ikke engang vært i Statene, og langt mindre i California. Jeg mistenker at jeg en gang for noen år siden satt i et fly 30 000 fot over Østerrike, på vei til Gran Canaria eller noe, men det er nå også alt. Vi er ikke like, jeg og Arnold. Jeg kunne på ingen måte gått inn i rollen som Arnolds bror i filmen Twins.
Men, jeg har vært i Bulgaria.
Én uke. Og, det var mer enn nok. For å bruke eksemplet Arnold: I’ll never be back! Bulgaria er et skittent land. Det er et land fyllt med paradokser. Landet bærer preg av et lempfeldig forhold til detaljer og pertentlig arbeid. Hotellet vi bodde på, var nytt. Finishen var omtrent på samme nivå som den man finner blant produkter laget av norske 10-åringer på sløyden.
En annen ting som overrasker meg veldig med land der solen skinner 10 måneder i året, og der tempraturen som oftest ligger langt over tretti grader - er hvor lite gjennomtenkte ting er. For eksempel utmerket hotellet seg ved å ha rekkverk og dørhandtak av smijern. Svart smijern.
Alle som har prøvd å gå ut i førti grader iført en sort t-skjorte, vet hvor varmt det kan være. Tenk deg nå metall, sort metall - sol og førti varmegrader. Fra 0700 til 1800. Jeg kan informere om at det er varme saker.
Skulle man for eksempel gå ned en trapp, og kanskje miste balansen - så står man plutselig overfor et vanskelig valg; enten kan man la hodet dempe fallet, eller eventuelt ta tak i rekkverket og oppleve hvordan tredje-grads forbrenning føles.
Jeg lurer på hva faen det var de tenkte på når de byggde herligheten:
- Vladimir! Vi har jo tre regndager i året, og 40 varmegrader døgnet rundt. Sola skinner konstant. Hva skal vi lage dørhåndtakene av?
- Enkelt, Svetislav! Svart smijern! Hallo, liksom.
Vi bodde i liten by kallt Sveti Vlas. Omtrent tre kilometer fra turistmaskinen Sunny Beach. Sveti Vlas er en by der det bor lokalbefolkning. Det er selvsagt ikke bra. Sunny Beach var overfyllt av turister. Begge steder var, som du sikkert skjønner, grusomme.
Når jeg er på ferie, så er det to ting jeg overhodet ikke vil se:
1. Lokalbefolkning
2. Andre turister, og da særlig andre turister som er fulle
Min motstand mot å treffe lokalbefolkning bunner ut i noe så enkelt som at jeg ikke har interesse av å vite hva Vladimir eller Svetislav driver med på kveldstid, hva de har på brødskiva, om de ser fotball på tv, eller om de kjører Lada. Jeg driter i det. Jeg er på ferie, og da skal lokalbefolkningen være borte. De eneste av lokalbefolkningen jeg har noen som helst interesse av å møte, er de som jobber som bartendere, kjører taxi, eller står i resepsjonen på hotellet.
Jeg har like liten interesse av å besøke en tradisjonell Bulgarsk familie som jeg har interesse av å møte en tradisjonell svensk familie i Piteå eller en tradisjonell norsk familie på Finnsnes.
Jeg er turist, og ingenting annet. Derfor krever jeg at landet skal stå på pinne for at jeg skal ha det så behagelig som overhodet mulig.
Fordi jeg betaler for det.
Andre turister er jeg heller ikke noen fan av. Særlig ikke hvis de er fulle. Jeg har like liten interesse av å se fulle turister i Bulgaria som å se fulle turister i Tromsø eller i Vadsø. En annen ting jeg har funnet ut at jeg forakter, er å dra på charterturer.
Jeg forakter virkelig pakketurisme.
Man føler seg som kveg. For det første stues man inn i et livsfarlig fly som sikkert er vedlikeholdt med taperuller og viskelær. Livsfarlig. Når man så endelig lander, stues man inn i en overfyllt buss, for å busses til et overfyllt hotell. Ved hotellet skal man så ligge ved siden av et basseng fyllt med hyperaktive drittunger. På kveldstid skal man ete middag i en overfyllt restaurant som har en meny på størrelse med et frimerke.
Alt dette for bare 3399,-
Og da har jeg ikke engang nevnt alt stresset med å komme seg inn i et annet land. Man må stå i en endeløs kø. Denne køen kalles av en eller annen grunn passkontroll. Kontroll my ass. Snakk om unødvendighet.
Folk som kommer på besøk til et land som er fattigere og dårligere stillt på alle måter, enn det landet de faktisk bor i, burde vært unntatt passkontroll. Nordmenn burde med andre ord vært unntatt passkontroll hos alle land, kanskje med et hederlig unntak i fyrsteriket Monaco. For å si det på den måten:
Tror virkelig disse Bulgarerne at det finnes en ørliten mulighet for at noen nordmenn faktisk blir å bosette seg permanent i ulandet deres?
Tviler på det.
Jaja, man er jo ganske kritisk av natur kan det vel hevdes. Likevel, et sted går grensen: Når “Båten Anna” står på repeat på samtlige bulgarske barer i mils omkrets, ja da er det faktisk grunn til å stille spørsmålstegn ved om det er verdt å komme tilbake.
For kvinner stiller saken seg imidlertid noe annerledes.
Kvinner drar ikke til syden for å oppleve kultur, for å treffe lokalbefolkning, for å spise god mat, for å se gamle byer, for å se pyramider, for å se noe som helst egentlig. Kvinner driter i det. Kvinner bryr seg kun, og da mener jeg kun, om brunfargen.
Kvinner kan godt finne på å bo på en benk i parken, spise mat fra søppelbøtter, tisse på en bøtte og drite midt i gaten - bare de får skille ut av det hele. Og det er da også det eneste venninne spør om:
- Hvordan var været? Ble du brun? Få se skillet!
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: