Bloggen er dau

Bloggere, blogging, blogger, blogg-o-rama, blogghimmelen, bloggverden, bloggjorda, bloggville, bloggeby, bloggestad, blogga, blogg. Død, dødt, tatt av dage, gått bort, under torva, markmat, jord, borte.

Det mener iallefall Dag Solstad. For noen dager siden ble Dag Solstad intervjuet av Dagbladet i anledning av at Dag Solstad har skrevet en god bok eller noe sånt: “Det er greit nok med meninger om mangt og Internett og blogg og alt dette her, men det er totalt uinteressant. Som det meste.”

Vox Populi, den smått dyktige bloggeren, tok opp hansken, og erklærte blogging dødt. Fornuftig. Jeg har ikke ment å følge opp. Av én enkel grunn; jeg liker blogging. Jeg liker å skrive tull og tøys. Jeg liker å skrive seriøse greier. Jeg liker til og med å skrive hyperseriøse greier. Jeg liker ganske enkelt å skrive.

Jeg har jo kabel-tv og playstation, tre dvd-spillere, og over 300 dvder - men jeg liker likevel å ligge på sofaen med et halvt kilo snus under leppa, føttene under et hårete teppe, 6 liter Fanta stående på bordet og laptop’en oppå magen. For da kan jeg skrive tull og tøys. Man kan si at jeg heller skriver enn å se på tv. Kall det gjerne fritidsproblemer. Kall det gjerne mann i forfall. Kall det gjerne latskap. Kall det til og med dårlig. Driter jeg i, for jeg liker det - og når jeg liker det - ja da fortsetter jeg.

Drømmen er jo å gjøre som Are Kalvø, bare tulle på heltid. Are skriver morsomme bøker om sydenturer og tv og fjernkontroller og byer og sånt - og det vil jeg også gjøre en dag. Men, jeg er ikke engang halvparten så flink eller så morsom som Are er. Ennå. Jeg må trene, og det har jeg tenkt å gjøre med å blogge. Humor er omtrent som idrett; man må stå tidlig opp om morgenen. Dessuten må man inneha et visst talent.

Nå mener jeg at jeg har dette talentet, iallefall fragmenter av det. Kanskje det ikke er stort nok til at jeg en dag kan gjøre som Are, men det er jo lov å leve i håpet.

Dag Solstad har jo klart det han sikkert ønsket. Å skrive på heltid. Ikke bare er mannen kanskje Nordens beste forfatter, han ser jo ganske stilig ut på håret i tillegg. Mannen har altså fått i både pose og sekk. Dag Solstad er utvilsomt en av Nordens aller mest begavede og talentfulle personer.

Men det driter jeg egentlig i.

For jeg gidder ikke å lese bøkene hans uansett. Jeg er ikke så veldig opptatt av hva andre driver med, hvis ikke dette de driver med på en eller annen måte involverer meg. Jeg er meg, og Dag Solstad er Dag Solstad.

Jeg forstår imidlertid Dag Solstads standpunkt. Vi blir tross alt bombardert med inntrykk hele dagen. Fra vi står opp til vi legger oss er det nyheter, kåserier, dikt, gameshows, såpeserier, reality og det som verre er, hvert minutt hvert sekund. Det er slitsomt i lengden. Og, når det kommer til stykket, er en ganske stor andel av de inntrykk vi tar inn over oss ganske så uinteressante. Veldig stor andel faktisk.

Derfor er det også så deilig å komme seg bort fra alt.

Min fascinasjon for blogging, og bloggingens muligheter, ligger først og fremst i det at jeg har en viss (ganske stor egentlig) interesse for webdesign og skriving. I blogging får jeg utløp for begge deler. Jeg designer bloggen selv, og skriver en hel drøss med poster. Ikke alt er like morsomt, ikke alt er like bra, ikke alt er leseverdig. Men, som Thomas Gjertsen en gang sa: “Man skal gjøre en del dårlig før man gjør noe bra.” Det er omtrent som å ha sex:

Det blir bedre etterhvert.

Dag Solstad skal egentlig være litt forsiktig, etter min mening, med å komme med utspill av typen “blogging er totalt uinteressant”. For blogging er menigmanns litterære arena. Blogging er mannen i gatas mulighet til å skrive til flere enn ham selv. Blogging er de mindre talentfulle eller mindre ambisiøse skribentenes mulighet til å bli lest av andre. Man kan si at blogging som helhet er et slags forlag, med amatører som forfattere. Ikke helt ulikt de bøkene forlagene gir ut hver bokhøst der de presenterer nye forfattere.

Jeg skulle likt å se Dag Solstad kritisere dem:

“Det er greit nok med nye forfattere og alle disse nye bøkene deres, men de er totalt uinteressante. Som de fleste.”

Hadde neppe falt i god jord. Jeg får lyst til å minne om Nils Arne Eggens berømte utspill: “Hvis et menneske har blitt glad i noe, så burde andre mennesker kunne respektere den følelsen”. Han sa det om den gangen på lærerskolen da han ble nektet å legge opp Prøysen fordi Prøysen ikke var “fin” nok.

Etter Dag Solstads mening er ikke blogging fint nok. Men, burde han ikke respektere at andre synes at blogging er såpass fint at det er verdt å bruke tid på?