Skrivende stunder har postet en svært så rosende omtale av min blogg. Nesten litt i overkant rosende faktisk. Det er nesten så man blir både rødmende og flau.
“den unge mannen (25) har klart å få meg til at han minst er 40. Med sitt grenseløst gode språk, og spark i dem som fortjener det er han unik.”
Takker og bukker. Godt at man blir verdsatt. Men det var egentlig ikke skrytet dette skulle handle om. Det var slagordet; Norges mest forhatte blogg. Som Skrivende Stunder skriver: “Og han har påtatt seg tittelen som Norges mest forhatte blogg? At dette er fakta tviler jeg så enormt på at det ikke finnes grenser. Peter Andre Jensen har i mine øyne Norges beste blogg.”
Mest sannsynlig har nok Skrivende stunder helt rett i at Peterandrej.com ikke er Norges aller mest forhatte blogg. En slik tittel er jo ganske dramatisk egentlig. Og det er her vi er ved kjernen; Slagordet er langt fra tilfeldig valgt. Det er rett og slett snakk om strategi.
Markedsstrategi.
Fremskrittspartiet har vokst fra snaue 0,001% til langt over 30% på et drøyt tiår av én eneste årsak; Fremskrittspartiet var partiet alle elsket å hate. Partiet, og da spesielt Carl Ivar Hagen, var eksperter på å spille offerrollen. FrP og Carl har blitt kritisert av alle fra Høyre til ytterste venstre. Selv KrF kunne finne på å bruke ukvemsord når det var snakk om Fremskrittspartiet. Ja, til og med Kjell Magne kunne finnes på å bruke banneord når han skulle beskrive FrP - han sa dem riktignok inni seg, men likevel.
Og Carl Ivar bare lente seg tilbake og smilte. Han var suverent best når han kunne lene seg tilbake i TV-stolen med et solid glis rundt munnen mens han ristet på hodet. Da kunne motstanderne kritisere så mye de ville, uten at det hjalp særlig. For det var Carl Ivar som vant sympatien.
Min tanke med å presentere bloggen som Norges mest forhatte handler om det samme. Det er snakk om å distansere seg i markedet av blogger. Det er snakk om å distansere seg fra den store hopen. Det er snakk om å gjøre seg spesiell. Det er snakk om å være litt “på spissen”. Og da kunne jeg selvsagt valgt slagordet “Norges Beste blogg”, men det blir for vanskelig. Det er for vanskelig å sannsynliggjøre. Det er rett og slett for vanskelig å forsvare.
Norges mest forhatte blogg er derimot et slagord som er ganske lett å forsvare. Kritiserer noen bloggen, så er de med på å bygge opp under slagordet. Hvis noen skriver noe positivt, ja så er det bra. Uansett, jeg vinner. Dessuten bruker jeg å skrive ganske provoserende poster av og til, som passer bra inn med tanke på slagordet.
Jeg er ganske sikker på at hvis man hadde utført en markedsundersøkelse blant Norske blogger, så ville fire eller fem skille seg spesielt ut. Ikke ut ifra kvalitet, men utifra “gjenkjennelsesfaktor”. Spør man for eksempel “nevn alle norske blogger du vet om”, så ville VamPus, på grunn av alle medieomtalene, vært en av dem “alle” visste om. Min blogg ville vært en annen. Det handler først og fremst om å ha en klar profil. Et klart budskap.
Slagordet “Norges mest forhatte blogg” er en del av dette budskapet. Det er en del av den markedsmiksen jeg bruker for å markedsføre egen blogg. Markedsmiks er egentlig ikke mer enn en strategi for hvordan man skal benytte de ulike verktøyene innen markedsføring. I tilfellet med bloggen, så vil for eksempel kommentarer på andre blogger, implementering i søkemotorer og posting til portaler inngå i det man kalle en slags modifisert markedsmiks.
Prinsippet er enkelt; desto oftere en bruker av Google ser slagordet “Norges mest forhatte blogg” desto større er sjansen for at brukeren husker det. Desto større er også sjansen for at brukeren faktisk besøker bloggen. Det er det gode gamle “ikke trykk her”. Du bare må trykke.
En skal jo også huske på at slagordet “Norges mest forhatte blogg” ikke på noen måte er tatt rett ut av løse luften. Leser du for eksempel denne posten fra Mihoe, så blir hverken jeg eller bloggen beskrevet i spesielt rosende ordlag, for å si det diplomatisk. Slike poster er nyttige for bloggen, faktisk. Hovedsaklig fordi slike poster er med på å distansere min blogg fra andre blogger. Ingen gidder å bruke tid på middelmådighet. Man bruker tid på det som enten er veldig, veldig bra - eller veldig, veldig dårlig. I Mihoes verden tilhører jeg det som er veldig, veldig dårlig. Og det er jo forsåvidt greit all den tid jeg aldri har hatt planer om å bli elsket av alle. Jeg tror ikke det er mulig å bli elsket av alle engang, med mindre man er av samme støpning som Mor Theresa eller Lady Di var.
Hovedproblemet til norske bloggere med ambisjoner om å bli lest av flere, er at de er for lite bevisste på å distansere seg fra andre blogger. Det er lett å bli slukt av den store massen. Det er lett å bli borte i trengselen.
Suksessfulle blogger fra for eksempel USA er mye flinkere på akkurat dette med å skille seg ut. Men der i gården er det da også kultur for å være “størst, best eller sterkest”. Amerikanske bedrifter er også dyktige på slikt. McDonalds lanserer stadig kampanjer av typen “the best burger in the world”. Når Nike lanserer nye joggesko, så ville det ikke falle dem inn å bare kalle dem “joggesko, helt greie til løping”. Nei, det er selvsagt “de beste joggeskoene så langt, med ny revolusjonerende teknologi”. I Norge har vi ikke en slik kultur dessverre, og vi taper litt på det. Vi markedsfører oss gjerne internasjonalt som landet med fjordene, landet med den rene naturen og den friske luften, landet med det rene vannet, og landet med det velutviklede demokratiet. Vi burde isteden sagt at vi hadde de beste fjordene i verden, den flotteste naturen og den reneste luften.
Da distanserer vi oss.
Min blogg har som mål å være kjent for samtlige som leser norskspråklige blogger innen utgangen av 2006. Da må slagordet “mest forhatte” brukes for alt det er verdt.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: