Vanligvis er det jo datafolket som har fått stemplet “nerd” slengt etter seg. Tydligvis er det nok å være veldig tynn eller veldig feit, ha briller, lukte svette og ha unormal stor interesse for datamaskiner for å bli kalt nerd. Nå er jo ikke nerder de verste i denne verden. Jeg kjenner ikke til at noen nerder har startet kriger, eller om noen nerder som bruker narko for eksempel.
Nerdene holder seg til Red Bull. Koffein.
Min forakt gjelder ikke disse. Datafolket står høyt i kurs hos meg. Kanskje fordi jeg synes Steve Jobs, mannen bak Apple, er kul. Nei, min forakt i denne saken gjelder de andre nerdene; musikkfolket.
Grusomt folkeslag. De er lett gjenkjennelige ved at de går i sorte klær, har langt hår og røyker store mengder hasj. I Alta, der jeg kommer fra, kallte vi slike “Lang-håra-pop-faen”. Grusomt folkeslag disse musikkfolka.
I Tromsø var det i helga en liten festival kallt Buktafestivalen. Blant nerdene går denne festivalen for å være den beste “lille” festivalen i Norge. Billettene kostet rundt 700 kr. Vanvittig pris for å stå ute i øsende regnvær langt nord for polarsirkelen. Vanvittig når en tenker på bandene som var tilstede; Motorhead (et eller annet rockeband) og Turboneger (et annet rockeband) samt noen totalt ukjente band fra kontinentet og fra Kvaløysletta.
På svartebørsen gikk billetter for 3000 kr til galskapen. Tenk det! Noen betalte gladelig 3000 kr for å høre noen narkomane skråle litt og klirre litt på en gitar. I 2 timer i øsende regnvær.
Da har man litt problemer med hodet sitt.
En gang hjalp jeg litt til som frivillig i forkant av Studentuka i Alta. Jeg skulle få gratisbilletter. Ikke til noen band. Nei, hallo! Jeg skulle se Åsleik Engmark. Det var det jeg jobbet for. Men, jeg fikk gratisbilletter både til Åsleik og til en konsert med et grusomt band kallt Kaizers Orkestra (eller noe sånt). Og hva gjorde jeg med billettene til Kaizers?
Jeg ga dem bort.
Til to damer som virket søte og hyggelige. Senere fikk jeg vite at slike billetter gikk for 1000 kr på svartebørsen. Du kan tro jeg ble sur. Jeg kunne jo aldri forstillt meg at noen kunne være villig til å betale for å se på håpløsheten.
En gang satt jeg på nachspiel i Alta. Nærmere bestemt backstage. Vamp hadde spilt. Og, siden jeg kjente alle som jobbet med konserter og slikt i Alta, var jeg selvsagt på nachspiel med bandet. En fyr spurte meg hva jeg syntes om konserten. Jeg sa, som sant var at jeg ikke var tilstede på konserten fordi jeg ikke liker bråkete musikk, og at jeg hadde sittet nede i kjellerbaren og drukket øl isteden. Jeg sa at jeg syntes bandet var talentløst.
Hvordan kunne vel jeg vite at denne fyren var vokalisten i bandet?
En annen gang holdt jeg på å få meg en på trynet av Short Cut. Jeg fortalte ham at jeg var like god i Kinesisk som han var i Engelsk. Han tok det ille opp.
Det er her jeg er ved kjernen av min forakt; musikere er så hårsåre. Jeg har møtt mange komikere. Hos Jonas Rønning fikk jeg endog en klem. De blir stort sett aldri sure, uansett hvor håpløs du virker. Komikere bare driter deg ut. Eller ler av deg. Musikere derimot?
De blir voldelige.
Dessuten er de så jævla arrogante. Dessuten tror de de er noe bare fordi de klarer å røyke hasj og spille gitar samtidig. Dessuten synes jeg de er latterlige. Hele miljøet er en samling av latterlige individer. Hva er det med svart liksom? Tror de det er kult?
Men det er klart; det er få musikknerder som er like klysete som Morten Gamst Pedersen. Men; nå har jo han blitt musiker han også.
Noe som ikke akkurat hjelper på min forakt for å si det på den måten.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: