Om den gangen jeg drepte en kattunge med en spade

Det hele hendte i Alta rundt år 2000. Jeg var på besøk hos en venn av meg, som bodde på en liten bondegård ikke langt fra Alta Sentrum. Vi hang mye sammen denne vennen min og jeg, så man kan si at jeg var godt kjent på bondegården. Plutselig, mens jeg satt og ante fred og all fare, kom søsteren til vennen min bort til meg og spurte om jeg ikke kunne hjelpe henne litt i fjøset.

Selvsagt kunne jeg det.

Vi gikk ut i fjøset. Jeg ble gitt en søppelsekk, og fikk beskjed om å lete etter kattunger. Hvis jeg fant noen, skulle jeg putte dem opp i søppelsekken. Jeg syntes dette virket litt rart, men jeg var ingen gårdsgutt - så jeg tenkte at hun hadde vel en mening med dette.

Vi fant fem eller seks kattunger i fjøset. Det vil si; hun fant dem. Jeg stod bare å så på. Kattungene hylte da jeg puttet dem i sekken. Jeg syntes litt synd på dem, de var så små og lodne i pelsen. De var rett og slett søte, disse små.

Vi bevegde oss bak fjøset. Jeg fikk beskjed om å ta opp en kattunge av sekken. Noe jeg gjorde. Kattungen var gullfarget. Den hadde blå øyne. Den hadde myk, lodden pels. Jeg holdt den i armene. Koste litt med den. Den skalv. Jeg så på den, og syntes den var søt. Den så på meg med skrekkslagne øyne. Den skalv virkelig, denne kattungen. Søsteren ødela idyllen:

- Sleng den i veggen!

Jeg måpte. Trodde ikke helt hva jeg hadde hørt: - Hva? Slenge den i veggen? Er du gal?

Søsteren hørte ikke på meg. Hun rev den gyldne kattungen med den lodne pelsen ut av hendene mine, og til min store forskrekkelse slengte hun den i veggen etter bakbena. Alt skjedde i sakte film. Det var helt uvirkelig. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro.

Søsteren slengte den halvdøde kattungen ned foran bena mine. Jeg så at den pintes. Jeg så at den skalv av en kombinasjon av redsel og smerte. Jeg syntes søsteren var det ondeste menneske jeg noensinne hadde møtt. - Den er ikke død! ropte jeg.

- Ta den spaden som ligger der og slå den i hodet!, hylte søsteren til meg.

Jeg syntes så synd på kattungen der den lå, at jeg ikke hadde hjerte til annet enn å forkorte dens lidelser. Derfor hevet jeg spaden, og slo den rimelig hardt i hodet.

Den sluttet å hyle. Den var død. Den hadde fått fred. Jeg bestemte meg for at jeg ikke ville være med på dette mer:

- Jeg vil ikke mer! Jeg går inn!

Inne i huset traff jeg selve Bonden. Altså faren til vennen min og den grusomme søsteren der ute. Han så på meg at jeg ikke var helt meg selv. Jeg fortalte ham hva som hadde skjedd. Han småhumret litt, og gikk bort til barskapet. Han helte cognac i et glass, og ga meg det. Han så på meg, og sa:

- Ja ja, du kan iallefall ikke bli noen gårdsgutt!