Dette er en sann historie.
I Alta er det dritmange horehus. Et her og ett der. Jeg har ikke vært på alle, men jeg har vært på ett av dem to ganger.
Det var en fredag. Jeg var som alltid, dritings. Da utestedene stengte var det selvsagt bare én eneste ting som stod i hodet på meg; nachspiel. Selvsagt, måtte jo få meg litt mer å drikke. Hadde vel bare konsumert en liter hjemmebrent og en fem-seks øl ute på byen, så kvelden var da ennå ung. Plutselig kom en kompis kjørende forbi i en taxi. - Blir du med til “Hans?”, hylte han ut av vinduet i min retning.
Joda, det var til “Hans” jeg hadde tenkt meg uansett - så hvorfor ikke? Jeg hoppet inn i taxien. Og så bar det av sted.
Etter en fem minutters kjøring gikk det opp for meg at vi kjørte en omvei; - Hvor skal vi? “Hans” bor jo på Elvebakken. Hvorfor kjører vi denne veien?
- Vi må hente sprit først, svarte kompisen.
Jeg slo meg til ro med dette. Inntil vi svingte inn på den kanskje mest berømte veien blant innbyggere i Alta; den veien som fører til Altas suverent største horehus.
- Hvor er det du har tenkt å hente sprit?, spurte jeg, lettere nervøst.
- Det er i et hus her borte, de har russisk brennevin der.
Og inn i horehuset bar det. Med oss begge to. Jeg spurte selvsagt om jeg kunne få vente i taxien mens kompisen var inne for å kjøpe spriten, men taxisjåføren hadde en annen tur på vent - så det gikk ikke.
Det første som møter meg i døra er en russer. En ung, pen russer. Med en slesk norsk mann i 50-årene hengende over seg. For de som ikke har vært i et horehus; det er ganske likt fellesstuene du finner i studenthjem av gammel årgang. En sofa midt på gulvet. Og thats it. Ingen tepper, ingen bilder. Bare unge russiske jenter og sleske norske mannfolk i 50-åra.
Anyway, vi var jo ikke der for å ha oss en russer. Vi skulle bare ha sprit. Vi oppsøker derfor halliken, pimpen, big mamma. Og vi fikk varene. Kompisen betalte. Jeg var overrasket over hvor profesjonalisert hele prosessen gikk. Det var nesten så big mamma ga oss kvittering. Hun hadde tydeligvis grepet på dette.
Det var her katastrofen inntraff.
Kompisen min mente at det var en god ide og også ta med seg et kvinnfolk til “Hans”. jeg protesterte høylytt: - Vi kan da for faen ikke ta med oss en hore! Er du dum?
Kompisen betrodde at han hadde kjøpt sex før. Så da gjorde det ingenting. Og jeg var jo full, og hadde fått tak i spriten - så jeg lot ham kjøpe seg en hore.
Det skremmende var likevel ikke at kompisen skulle kjøpe seg en hore. Det skremmende var at han vurderte å kjøpe en stygg hore. Etter min mening er det nå engang slik at hvis man først skal kjøpe seg en hore, ja så får man i det minste kjøpe seg en pen hore. Jeg klarte å overtale ham til å kjøpe en blond vakker kvinne.
Hun kostet 700 kr natta. Jeg prutet prisen ned til 650 på vegne av kompisen min. Er man Høyremann, så er man Høyremann liksom.
Kompisen betalte, og ut av horehuset bar det. Jeg først, med en flaske sprit i hver hånd, og kompisen og hora etter hånd i hånd. Her skjedde katastofe 2. For utenfor horehuset stod det en taxi. Og ikke hvilken som helst taxi heller; jeg kjente sjåføren på denne.
Han lo. - Ja, hva har du vært å handlet nå da?
- Bare sprit! ropte jeg så raskt jeg kunne, og vinket febrilsk med flaskene over hodet.
Og så bar det endelig til “Hans”.
Hora var grei. Hun drakk og koste seg. Det så nå iallefall ut som om hun koste seg, men det var mulig hun spilte. Vi var på fest. Hun var jo tross alt enda på jobb. Etterhvert kom det noen unggutter innom. En av dem snakket russisk. Via ham fikk vi vite at hora var 32 år gammel og at hun jobbet som Advokat hjemme i Russland.
Kompisen min gjorde alle oppmerksom på at hvis noen hadde lyst til å benytte horas tjenester, så bød ikke dette på noen problemer. Hun hadde heller ikke noe imot det: - Oh, he has paid me, so no problem!”
Ingen benyttet seg av tilbudet, etter hva jeg vet.
Noen uker etter besøkte jeg samme horehuset. Denne gangen med vilje. En annen kompis liker å fikse ting. Han er en fikser. Han er en ordner. Har du et problem kan han ordne opp i problemene for deg. Han er en problemløser. La oss kalle ham “Geir”.
Geir og jeg satt i baren på Rica Hotel Alta og tok oss en liten dram. Vi kom i prat med noen forretningsfolk sørfra. De var tilknyttet et firma som gjorde noen overhalinger på en bru. De var hyggelige og kjekke karer. Kledt i dress og greier. Han ene manglet noenoogtyve tenner, men bortsett fra det - så de helt normale ut. Og de hadde penger nok, fortalte de. Det de manglet var selvsagt kvinner. De hadde vært i Alta en hel uke uten å få seg noe.
Kompisen min, som er en fikser, sa at han kunne fikse dem damer. No problem.
Og tilbake til horehuset bar det.
Det hadde ikke forandret seg. Samme unge russiske jentene. Samme sleske norske menn i 50-åra hengende over de unge russiske jentene. Sofa midt i rommet. Ingen tepper, ingen bilder.
Den tannløse henvendte seg til meg. Jeg og kompisen min var jo tross alt guider her. Det var vi som var ekspertene. - Altså, jeg vil ikke ha noe AIDS altså! sa han.
- Nei, her er vel ingen AIDS! svarte jeg.
Av en eller annen grunn godtak han svaret uten å mukke. Akkurat som om jeg hadde peiling. Akkurat som om jeg var noen ekspert.
Men, de fikk seg da damer. Og tilbake til hotellet bar det. Jeg, kompisen min (fikseren), de to søringene og to stk russere. Ved ankomst skilte vi lag. Jeg og kompisen min dro på et fuktig nachspiel, mens de to søringene og horene deres sikkert arrangerte sitt eget private nachspiel. Hva som hendte der fikk jeg aldri vite. Noe jeg er vanvittig glad for.
Det rare med det hele var likevel; ved mine to besøk på horehuset la jeg merke til en mann. Han var spesiell. Fordi han manglet hår på hodet. Fordi han var mer velstelt enn de fleste andre kundene. Og fordi han var tilstede ved begge mine besøk.
Noen uker senere så jeg denne mannen igjen. Horekunden. Jeg så ham sammen med familien. De var ute å handlet. Barna hans løp rundt handlevogna. Kona hans spekulerte sikkert på hva de skulle ha til middag.
Jeg spekulerte på om jeg skulle fortelle henne hvor mannen hennes befant seg i helgene.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: