I programserien Glemte babes settes søkelyset på fantastisk flotte babes verden alltid glemmer når de skal lage lister over de peneste damene i verden.
Anna Belknap er en Crime Scene Investigator. En CSI. I Norge benytter vi det mer anonyme navnet åstedsgranskere på slike. Det har ikke samme klangen liksom, “Åstedsgranskere”. Eller ÅG, for å bruke en forkortelse. Det er noe med at ting hører litt mer stilig ut på engelsk. “Crime Scene” hører mer action ut enn “åsted”. Og Anna Belknap er action.
For øynene våre.
Hun er så elegant denne dama. Hun er pen, men ikke helt vanvittig pen. Hun er søt, men hun er ikke helt vanvittig søt. Hun har pupper, men ikke helt vanvittige pupper. Hun har bra kropp, men ikke helt vanvittig bra kropp. Hun overdriver ikke, Anna. Hun er jo tross alt en vitenskapskvinne. En forsker. En etterforsker.
Før hun begynte å glede oss som en CSI i NY, hjalp hun til med papirarbeidet i den TV2-sendte hitserien “Smittejegerne”. Før dette igjen tok en Master i såkalt “Fine Art” på the American Conservatory Theater. Høyt utdannet altså. Skulle da bare mangle - hun er jo tross alt i jobb for sannheten.
CSIs popularitet har sine konsekvenser. Det viser seg at færre folk blir dømt for forbrytelser i USA som en følge av at juryen har sett CSI på tv. Jurymedlemmene tror at tv og virkelighet er samme sak. Noe det selvsagt ikke er. Etterforskerne i CSI kan gjøre ganske mye mer enn etterforskere i den virkelige verden. Jurymedlemmer i USA stiller ganske enkelt større krav til bevisførsel enn tidligere. Noe som selvsagt er urettferdig. Hvis etterforskerne i CSI står fast i en sak - så kan de jo alltids se i manus. Etterforskerne i den virkelige verden har tross alt ikke den muligheten.
Anyway, Anna Belknap:
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: