Rød Ungdoms leder Mimir Kristiansson setter søkelyset på bloggernes politiske overbevisning; han frykter at de fleste bloggerne er blå. Jeg tror Mimir har rett. Iallefall når det gjelder de beste bloggerne. Norges beste blogger VamPus, er som kjent blå. Heidi Nordby Lunde, eller VamPus om du vil, var sågar tilstede på Høyres landsmøte her forleden.
Og også jeg er blå. Medlem av Unge Høyre og greier. Har spandert rullings på Erna Solberg. Har gitt Carl Ivar Hagen en gave. Fått Jan Petersen til å le. Jeg er blå god som noen.
Jeg er rett og slett stolt av å være kapitalist. Og det burde alle kapitalister være. For kapitalismen har vært en sann lykke for den vestlige verden. Coca Cola, moderne biler, ja til og med internett er kapitalismens verk. Internett var opprinnelig et prosjekt forsvaret satte igang for å kunne kommunisere med hverandre. Kommunikasjon var grunnideen. Men, det var ikke før representanter for kapitalismen fattet interesse for internett at eksempelvis World Wide Web ble utviklet. PCen i seg selv er blitt allemannseie på grunn av at kapitalistiske bedrifter har utviklet både maskin- og programvare folk flest kan forstå. Fortidas datamaskiner fyllte gjerne et helt hus. Og det hadde de gjort enda - hvis sosialister hadde fått styre utviklingen.
Egentlig er det feil å kalle kapitalisme for kapitalisme. Fordi kapitalisme betyr jo ikke noe mer enn at man er markedsorientert. Man gir folk det de vil ha, og så tjener man penger på det. Begge parter tjener på det. Sosialisme gjør det motsatte.
Egentlig så blir det like feil å kalle det tøvet venstresida kommer opp med som sosialisme som å kalle markedsorientering for kapitalisme. Sosialisme har aldri, og kommer aldri, til å eksistere i denne verden. For sosialismen bygger på det enkle grunnprinsippet om at alle i verden må være enige i at “ja, nå setter vi igang med sosialisme”. Hvis bare én enkel jævel i Nesseby er uenig - ja så har man heller ikke sosialisme. Da har man ikke oppnådd Utopia.
Det er mange som bytter om på disse begrepene. Mange tror det var sosialisme de hadde i Sovjetunionen. Nei, det var det ikke. I Sovjetunionen hadde de kommunisme, som er noe helt annet enn sosialisme.
Sosialisme er ikke noe annet enn en tilstand for en hel verden. En tilstand av fullstendig fred og fordragelighet, en tilstand av fullstendig demokrati for alt og alle, en tilstand der alle er enige og der ingen er sure på hverandre. Denne tilstanden ble av Karl Marx definiert som Utopia. Men, Marx skjønte såpass at en slik tilstand ikke kommer over natten. Man trenger en slags tilpassningsperiode først, for å liksom komme til dette høyere nivået Sosialisme. Denne tilpassningsperioden kalte Marx “Proleteriatets diktatur”. Proleteriatet, altså arbeiderne, skulle overta styringen av egne arbeidsplasser, rett og slett overta kontrollen over produksjonsmidlene. Og så, i løpet av en viss tid - så kunne sosialisme oppnås hvis alle plutselig ble enige om det.
Lenin & co kallte denne tilpassningsperioden, altså proleteriatets diktatur, for Kommunisme. Man kan si at Sosialisme er det ideologiske målet - og Kommunisme politikken som skal føre verden til dette ideologiske målet. Kommunisme er altså ikke Sosialisme, men bare en slags “vei” mot målet som er sosialisme.
Og, for å si det sånn - denne veien er til nå brolagt av drap, tortur, hungersnød og menneskehetens aller verste sider på samme tid. Stalin drepte 30 millioner av sine egne kamerater. Pol Pot drepte 2 millioner i Kambodsja. Mao drepte mange, ingen vet hvor mange.
I dag har vi heldigvis bare to typiske kommuniststater igjen; Cuba og Nord Korea. I begge land blir befolkningen undertrykket på det groveste. Cuba og Nord Korea er en verden uten elementære menneskerettigheter. En verden av hungersnød. Og da særlig i Nord Korea, som baserer seg på et jordbrukssamfunn som tatt ut av 1500 - tallet. Dette jordbruket går i dass hvert jævla år - med millioner av sultofre som resultat. Cuba blir kanskje snart oppslukt av markedsorientert økonomi. Sosialistene gruer seg, befolkningen på Cuba og verden forøvrig gleder seg.
Poenget er følgende: Sosialisme er en idé om et samfunn som ble definert for flere hundre år siden. Idéen er forsåvidt helt grei - at alle skal trives i fred og fordragelighet. Men, veien dit er håpløst foreldet. Proleteriatets diktatur kan snart ikke gjennomføres lenger. Fordi det er vanskelig å overta eienskapet til noe man allerede eier. I gamle Russland levde man på landsbygda. Da kunne man overta produksjonsmidlet - altså jorda. I dagens samfunn er produksjonsmidlet ikke jord, hest eller poteter, det er ikke engang fabrikker. Produksjonsmidlet i dag er menneskelig hjernekraft. I dag er det å produsere mat blitt så automatisert at så og si ingen er bønder lenger. Dagens arbeidere lever av å informere hverandre. Vi lever ikke lenger i et jordbrukssamfunn, vi lever i et informasjonssamfunn.
Dette har ikke sosialistene skjønt enda. Verden har på en måte kjørt fra sosialistene. Fordi sosialistenes vei til sosialisme; kommunisme, er håpløst foreldet. Det er dette som også var problemet i Sovjetunionen: utvikling. Ta bilindustrien for eksempel. Lada vs. Toyota.
Den ene produsert i Sovjet. Den andre i kapitalistiske Japan. For dere som ikke har kjørt en Lada, det er som å styre en olabil der rattet er et tau. Toyota er noe helt annet. Motorer som forurenser mindre og mindre. Større og større driftssikkerhet. Lada? Ikke utviklet seg siden 1950.
Adolf Hitler var jo også sosialist skal en huske på. Han brukte riktignok ikke kommunismens vei til sosialisme, men snarere sin egen versjon som var en fusjon av fascismens militære samfunnstruktur iblandet enkelte elementer fra kommunismen. Han kallte denne retningen for Nasjonalsosialisme. Men, målet var det samme; et høyere nivå der alle lever i fred og fordragelighet. Bare med et viktig men; dette høyere nivået skulle forbeholdes de av arisk rase. Derav uttrykket Nasjonalsosialisme.
Så kommer sikkert mange til å være uenig med meg i at Hitlers Nasjonalsosialisme i likhet med kommunisme og Maoisme var en vei mot det høyere nivået Sosialisme altså Utopia, men det er faktisk slik det er. Kommunisme, Maoisme og Nasjonalsosialisme var langt ifra samme veien, men målet var det samme. Selve hensikten var den samme.
Det blir som å kjøre til Oslo. Du kan kjøre over fjellet. Du kan kjøre fra Drammen. Du kan kjøre inn fra Sverige. Det er ikke samme veier, men målet er likevel det samme; Oslo.
Og hva er målet for Sosialistene? Fred og fordragelighet. Og det er jo vel og bra. Problemet er følgende; Alle sosialister vet hvor de vil - men de vet ikke hvordan de kommer dit.
De sitter i Ladaen langt inne i de finske skoger og leter etter veien til Oslo. For å slå ihjel litt tid tar de livet av noen millioner.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: