Høyre er Norges viktigste og største konservative parti. Et parti for alle, visstnok. KrF er det andre konservative partiet i Norge, men KrF er mest for de av oss som synes homser er satans verk og som synes alkohol er det verste som finnes i denne verden, med et hederlig unntak i Tobakken. KrF er såkalt verdi-konservative. Høyre er liksom bare konservative.
Å være konservativ betyr at man ser verden slik den er. Sosialistene og Liberalistene prøver å skape det perfekte samfunn ved å rive ned og deretter bygge opp. Det er derfor sosialistene og liberalistene kalles revolusjonære. Konservative kan aldri bli revolusjonære. Konservative leter ikke etter den perfekte verden. Fordi Konservative vet at en slik perfekt verden, et Utopia, aldri kommer til å eksistere. Konservative prøver å forbedre verden litt etter litt. Det er forskjellen. Dette er en forskjell de færreste forstår. Dette er en forskjell Høyre aldri har klart å forklare. Man kan godt si at Høyre har et formidlingsproblem. Og, det er ganske så stort også.
Tromsø Høyres valgkamp 05 ble beskrevet som “Glimrende” av valgkampansvarlig for Tromsø, Tor Arne Morskogen. Det var noe av det mest latterlige jeg har hørt. Høyre Sentralt mente at valgkampen man førte nå sist var bra. Dette er det mest latterlige jeg har hørt.
Tenk det. Jeg er faktisk medlem i Høyre. Og ikke engang jeg husker hva Høyres viktigste saker var. Og det sier nå engang en del. Fordi jeg er faktisk mer interessert enn de aller, aller fleste. Jeg ser alle debatter på TV. Jeg hører til og med debatter på Radio. Jeg er rett og slett dritinteressert i politikk. Og når ikke engang jeg fikk med meg hva Høyre egentlig ønsket å få til de neste fire åra - ja da kan man ikke forvente at mange andre fikk det med seg heller. Det er her problemet ligger. Det er snakk om et formidlingsproblem. Et stort et.
En annen ting er jo at Høyres debattdeltakere altfor lett har for vane å ta på seg en slags “besserwisser” - holdning. Høyre vet best. Alltid. Og, det kan jo veldig lett være slik at Høyre faktisk vet best. Men, det er bare slik at det ikke akkurat er så veldig lurt å gi uttrykk for det bestandig. Jeg får fnatt når Høyres debattdeltakere bruker slike “Skoledebatt” - tricks som bare fungerer på Skoledebatter. Jeg husker spesielt Ine Marie Eriksens frekke kommentar til Kristin Halvorsen i en debatt om skolepolitikk på RedaksjonEN: - Jeg ser at Kristin Halvorsen begynner å bli sur, og det er tegn på at hun ikke liker seg i debatten.
Det er frekt. Og det er dumt å si.
Nå er jo Erna svært sjelden frekk. Og det er jo vel og bra. Inntil et visst punkt: skal en opp og fram her i verden så må man bruke litt kjeft av og til. Enten kan man bruke Kåre Willoch-metoden; fornærme noen uten at de skjønner det selv, eller så kan man bruke Siv Jensen-metoden; bli sint. Erna er bare flink. Hun høres ut som om hun nettopp er uteksaminert fra BI av og til. Det er slettes ikke bra. Hun må rett og slett bli litt større i kjeften, Erna. Hun må koke budskapet ned i enkle fraser som folk forstår. Det er få som får hjerteklapp av konsumprisindeks for eksempel. Høyre må bli flinkere til å si det alle tenker. Det har de ikke klart hittil.
Høyre skryter også for mye av det de har fått gjort i regjering. Problemet er at folk flest ikke oppfatter Bondevik-regjeringen som en “Høyre-regjering”. Folk flest oppfattet Bondevik-regjeringen som en Bondevik-regjering. Dette skjønte aldri Høyre. Det er snakk om strategi. Feilslått sådan.
For Høyres resultater i regjering var jo tross alt ikke all verdens å skryte av. Javel, renta var lav og arbeidsledigheten sank. Men, folk flest driter i slikt når de skal velge parti. De velger etter hjertet. Det viser all statistikk. Høyre hadde konsumprisindeks, rentenedgang og arbeidslivsreform der de rød-grønne hadde fattige barn i afrika, eldreomsorg og syke barn i den norske skolen.
Høyre presterte blant annet å “hjelpe” tusenvis av unge funksjonshemmede over i permanent uføretrygd som en følge av en total rasering av unge funksjonshemmedes eneste vei opp og fram: nemlig attføringsprogrammet. Høyre presterte også å “hjelpe” kronikere ved å gi dem dyrere medisiner som en følge av økning av frikortgrensen for medisiner. Her ligger mye av problemet. For folk flest kjenner en eller annen kroniker. Noen er kroniker selv. Høyres behandling av slike teller mye når valg av parti skal gjøres.
Høyre sliter også med et kompetanseproblem på slike saker. Høyres menn kan mye om renter og konsumprisindeks. Men, de kan ikke sosiale goder. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært nødt til å forklare at det bare er en frikortgrense på medisiner, og ikke to. Frikortgrense2, altså tak2, går ikke på medisiner nemlig. Det er snakk om fysioterapi, tannbehandling og behandlingsreiser til utlandet. For Høyre er dette samme greia. Derfor syntes de det var rettferdig å øke den ene og senke den andre. Fordi det gikk opp i opp. Det gjorde det ikke. Folk flest husker slikt når de skal velge parti. Høyre skjønner seg ikke på slikt, og burde derfor holde seg unna slikt også.
Jeg tror Høyre må finne sin egen “niche”. Finne sitt publikum. Finne sitt segment i velgermarkedet. Og så henvende seg til dem. Det er ingen som treffer alle, med unntak av Arbeiderpartiet - men de er så politikkløse at det nesten bare skulle mangle. Ap burde ikke heter Arbeiderpartiet, men Administrasjonspartiet. For det er jo det de er. Tror de iallefall selv.
Men hvilket segment skal Høyre henvende seg til?
Folk som meg. Folk som vil starte egen bedrift. Eller folk som allerede driver en. Høyre må finne grunderen i oss. Høyre må henvende seg til dem som går rundt med en bedrift i magen. De som vil opp og fram. De som har drømmer. Høyre må bli partiet for de som vil noe. Det er det kanskje allerede i dag. Men Høyre må bli klarere på at det er Høyre som er veien til himmelen - og ikke veien til gjennomsnittlighet. La de gjennomsnittlige velge Ap eller FrP.
Først og fremst må Høyre bli litt mer tydelige på hva de vil, og hvordan de skal få det til. Når ikke engang jeg, som medlem, klarer å ramse opp Høyres fem viktigste saker - så sier det litt om hvilke formidlingsproblemer Høyre har.
Og disse formidlingsproblemene må Høyre ta tak i. Nå.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: