Jeg registrerer at Senterpartiet har foreslått at vi skal flytte Stortinget ut i distriktene med jevne mellomrom. Stortingspolitikerne vet ikke hvordan det er i distriktet nemlig. De vet ikke hvordan det er i de forblåste havgapene rundt omkring. Jeg applauderer forslaget! Men hvorfor stoppe der?
Jeg tror ikke de vet hvordan det er å gå på trygd heller! La dem prøve å gå på trygd! Det er jo tross alt politikerne som bestemmer hvilke rammevilkår trygdemottakere skal ha. Et minimum av kunnskap burde da være påkrevd!
La oss ta fra dem alle pengene, alle de gratis leilighetene, alle de gratis flyreisene og alle privatsjåførene med de tilhørende bilene. Ingen sekretærer, ingen gratis mobiltelefoner, ingenting! Deretter finner vi den største stokken i kongeriket og banker dem over knærne hele hurven til gangførheten tar sin hatt og går for et halvt års tid slik at realismen er på plass. Deretter dumper vi dem på første og beste trygdekontor!
Spørs om de ikke hadde angret på noen vedtak de har foretatt opp gjennom årene. Og da tenker jeg ikke bare på mangelen på penger; men på selve utformingen av etaten. For så tregt som enkelte ting i etaten foregår kan ikke være en tilfeldighet; det er nødt til å være et vedtak fra høyeste hold bak. En taktikk med andre ord. Hale ut tiden, gjøre ting så innviklet, så vanskelig, så firkantet og tregt at brukeren til slutt mister tålmodigheten og faktisk gjør hva det skulle være for å slippe unna hele etaten.
Jeg undres om ikke politikerne hadde fått litt panikk hvis de fikk vite at de måtte krype et halvt år til søknaden deres om rullestol var ferdig behandlet. En søknad som de måtte hjelp av en jurist til å fylle ut fordi den var så grusomt innviklet. Fordi det er ingen vits å spørre trygdekontoret om hjelp til slikt. Det er nytteløst å spørre Trygdekontoret om noe som helst egentlig. De ansatte bare ler og spaserer ufortrødent videre til neste kaffepause; eller kurs som det heter i det offentlige.
Det nytter ikke å appellere til fornuften heller; å inneha fornuft er nemlig ikke et kriterium for å bli ansatt i Trygdeetaten.
En gammel dame som bodde i et lite hus langt fra alt egentlig, søkte engang om støtte til driften av en gammel bil hun var avhengig av til alle daglige gjøremål. Hun var hardt angrepet av sykdom, og var ikke gangfør. Hun bodde så langt vekk fra sivilisasjonen at det ikke gikk noen buss, og det fantes heller ingen taxi av noe slag. Men hun fikk avslag fra trygdekontoret. Trygdekontoret mente at siden naboen heller ikke kunne ta buss var det ikke noe spesielt med situasjonen til den gamle damen. Nei, rent bortsett fra at naboen var 40 år yngre og enda var i full jobb.
Fantastisk!
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: