Dum og deilig er en klassisk klisje. Men, er den sann? Jeg mener den langt på vei er det. Fordi det er faktisk slik at pene mennesker oftere enn mennesker med normalt utseende virker dumme. Og da med trykk på _virker_. Hvorfor er det slik? Det finnes to åpenbare forklaringer:
*Hypotese 1:*
Pene mennesker, og da særlig jenter, går inn i “rollen” som dum og deilig. Samfunnet rundt “forventer” at pene Petra ikke skal klare å legge sammen to pluss to. Og pene Petra etterfølger dette. Dette betyr slett ikke at pene Petra er dum, det bare betyr at samfunnet rundt henne ikke behandler henne rettferdig utifra hvordan hun ser ut.
Jeg kjøper likevel ikke denne forklaringen. Den blir for lettvint. Den forklarer for eksempel ikke hvorfor mange pene mennesker lykkes noe aldeles vanvittig - som Celina Middelfart. Skulle hypotese 1 stemme, ville alle suksessfulle pene mennesker være “opprørere” mot samfunnet.
Men, det kan nå hende at enkelte pene piker likevel går inn i rollen som dum og deilig. Ta for eksempel Aylar. Som prøvde å slanke seg med å bruke kokain. Men sluttet med det fordi hun fikk så dårlig hud.
*Hypotese 2:*
Pene mennesker mangler motstand i oppveksten. De møter ingen utfordringer sosialt sett. De får alt de vil ha; venner og kjærester uten problemer. De slipper å ta initiativ selv.
Mindre pene eller normale mennesker må ha noe å tilby. Det kan være humor, penger, whatever. Poenget er at de må i større grad _tenke_ enn det pene mennesker må. Stygge mennesker får ingenting gratis- og må derfor jobbe mer med seg selv. Dette fører til at de modner raskere, og lærer seg å se mer reflektert på livet og samfunnet forøvrig.
Denne hypotesen tror jeg faktisk på. Den stemmer i mange tilfeller overens med det jeg alltid har trodd: at vi formes av det miljøet vi lever i. Dette betyr at pene mennesker sjelden er født dumme- men kan bli det. Og at stygge mennesker sjelden er født dumme- men kan bli det de også. Det kommer an på omgivelsene.
Skribenten for “spaltet.net”:http://www.spaltet.net/030406153135_dum_deilig_eller_ja_takk_begge_d.html#comment skriver i sin kritikk av min serie “ukens kvinne” at _”Om synet av en søt pike fører til parallellkobling fra deilig til dum, er det en trist måte å se verden på, spør du meg.”_ Jeg skjønner kritikken, men likevel er kritikken latterlig. Fordi jeg har aldri antydet at _jeg_ har en slik kobling mellom deilig og dum. Langt ifra. Jeg har bare antydet at nyhetsopplesere kanskje ikke har den mest utfordrende jobben i denne verden.
Dessuten ligger det en aldri så liten løgn i denne kritikken. Den som sier at man ikke har en slags halvveis parallellkobling mellom deilig og dum er; enten deilig _eller_ en løgner.
Fordi vi har vel alle prøvd oss på noen som var en liga høyere enn oss selv? Dette i seg selv fører meg til det gamle ordtaket:
_Høyt henger de og sure er de_.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: