En gang verdens soleklart beste skihopper. Nå, etter diverse voldsepisoder samt en rolle i en pornofilm - skal den godeste Matti prøve seg som en artist. Det er ikke mange som klarer å “fucke up” livet sitt i en slik grad som Matti har prestert å gjøre det - med et hederlig unntak i Michael Jackson kanskje. Dog tror jeg selv Michael Jackson hadde tenkt seg om både en og to ganger før han hadde hoppet på samme vogn som den Matti hoppet på etter endt skikarriere.
Fredag var han gjest på Senkveld med Thomas og Harald. Finnen kom inn med neven i været og en dunge smykker rundt halsen. Han var gjennomført _heslig_. Det obligatoriske telemarknedslaget på tur mot intervjusofaen var også på plass. Matti virket noe full, faktisk.
I tillegg måtte han ha med seg en tolk, nærmere bestemt den stakkars skuespilleren som spilte rollen som Matti i filmen om Mattis liv. Matti snakker ikke annet enn finsk nemlig. Er ikke det litt rart egentlig?
Han har reist verden rundt. Hoppet ned bakker i sikkert alle land på den nordlige halvkule. Og enda snakker ikke mannen et kløyva ord engelsk. Man må begynne å lure på om mannen er mindre begavet. Oppførselen hans de siste årene tyder på det.
Eller er det slik at stjerner ikke møter motstand så lenge de er stjerner? Altså at de får alt i hendene? Matti hadde sikkert folk rundt seg som ordnet med alt det praktiske. Matti trengte sikkert ikke å prate med andre enn treneren og manageren. Da er det ikke så veldig rart at han ikke har lært seg et kløyva ord engelsk. Eller tysk for den saks skyld.
Jeg heller mot at det faktisk _er_ slik at stjernene blir beskyttet på alle kanter. De møter ingen motstand. Ingen problemer. Ingen utfordringer av hverdagslig art. Som å bestille flybilletter og hotellrom. Sette på poteter.
Jessica Simpson, som sikkert ikke er så jævla glup, klarte blant annet ikke å sette på en ordinær vaskemaskin. Det sier litt. Hun hadde faktisk aldri sett en vaskemaskin før.
Hva med nordmennene? John Carew og John Arne Riise, to utrolig klysete fotballspillere, røk sammen på en trening som to tre-åringer i en sandkasse. Hva lå bak? Jeg vet ikke. Men det er klart; hvis det største problemet man har i hverdagen er at Lamborghini ikke leverer biler med automatgir - blir man lett litt sippete. Disse to, Carew og Riise, burde reise rundt til unge fotballspillere på kanten av berømmelse og fortelle hvor viktig det er å holde beina på bakken. Være litt reflektert.
Jeg har skrevet før at jeg liker Tore Andre Flo og Ole Gunnar Solskjær for deres hverdagslighet og reflekterte uttalelser. Jeg har glemt en av de beste ambassadørene for fotballen i Norge; Nemlig Ole Martin Årst. Mannen sitter i styret til Kirkens Nødhjelp i Tromsø. Han spiser lunsj med narkomane stadig vekk. Ikke fordi han må - men fordi han har lyst. Tanken er den at hvis han kan gjøre deres liv bare litt bedre for fem minutter har han oppnådd mye. Vi snakker om å leve i en reflektert tilværelse.
Matti Nykanen på sin side er nok en tapt sak. Tipper fylla og skandalene vil fortsette. Noe annet ville overraske _veldig_. Men, neste gang han banker et eller annet kvinnfolk i fylla - tenk da på følgende: _Hvorfor ble det slik?_
Jeg har ikke svaret. Kanskje du har det.
Categories:
Links:
Archives:
Meta:
Search: