Kulturminister Trond Giskes dagbok

*Dette er et lite utdrag av Trond Giskes topptopp hemmelige dagbok, som en medarbeider har fått kloa i.*

Kjære dagbok.

Jeg har akkurat klippet min ni-hundrede-og-syttiende røde snor siden jeg ble kulturminister. Det er dette som er livet. Jeg vier hele min tilværelse til dette formålet. Alt. Hele tiden. Bestandig. Dette, og kino- og teaterpremierer. Det er jo tross alt slik at det er dette jeg betales for. For å gå på kino. For å gå på teater. For å klippe snorer her og der. Det er jo dette som tross alt _er_ kultur! Hallo!

Javel, det kan jo hevdes at kultur _egentlig_ er å sitte i timevis på en trebenk for å se på vanvittig kjedelige former for moderne dans, som ærlig talt er _så_ kjedelig, uinteressant og så til de grader høytsvevende at kun narkomane kan finne mening i det. Foran slike redselsfulle forestillinger stikker jeg _alltid_ hodet ned i en bøtte med hvitt pulver på forhånd. Bare for å overleve.

Nei, jeg liker ikke det harde arbeidet. Jeg liker ikke å måtte _lide_ meg gjennom alt dette tøvet kunstnere som spiser rosa piller til frokost, lunsj og middag har kokt sammen.

Jeg må si jeg gleder meg stort til å besøke den nye Operaen. Jeg er bare så lykkelig over at Staten fant hjertevarme nok til å bevilge et par milliarder til å bygge et hus der vi elskere av Italiensk folkemusikk kunne hygge oss. Jeg sikker på at vi gleder oss stort alle sju.

Jeg håper vi blir flere Opera-elskere i dette landet etterhvert. _Det_ er ett av mine mange mål som Kulturminister! At vi i allefall skal klare å tippe et _to-sifret_ antall Opera-elskere innen 2009.

Jeg tror vi klarer det, Kjære Dagbok.

Hilsen Trond.