Dagene før (kvinne-)dagen.

Da er det straks kvinnedag igjen. Kvinnedag. Dagen da alle kvinner kan gå i samlet flokk opp alle landets gågater, før de samles til union brenning av brystholdere og andre produkter de tross alt kanskje har bruk for. Vi snakker kvinnekamp. Vi snakker kvinners kamp for rettigheter. Vi snakker om feminisme.

Jeg lurer på om det virkelig er så lurt å fortsette å “feire” en slik kvinnedag. Om dagen rett og slett har utspilt sin rolle. Det er rimelig lenge siden kvinner ble juridisk sett likestilte med menn. Kvinner får lov til å stemme ved valg like ofte, eller sjelden, som menn. Vi snakker en viss likestilling.

Dagens kvinnekamp handler ikke om slike rettigheter. Dagens kvinnekamp handler om posisjoner. Kvinner skal opp og fram. De skal overta mennenes hegemoni i styrerommene. Karita Bekkemellom Orheim og de andre rødstrømpete kvinnene på venstresiden formelig oser av pågangsmot. De ser at politikken ikke gir dem det de ønsker (penger), og har sett seg ut diverse styrerom som en slags vei mot himmelen (rikdom).

Er det dette dagens kvinnekamp først og fremst handler om? Noen få overambisiøse rødstrømpers ubønnhørlige ønske om å være styreleder i Statoil? Er det slik, så har kvinnekampen utspilt sin rolle.

Det er omtrent som om vi skulle hatt en mannedag. Kanskje den 24.mai. Datoen for finalen Champions League. Og vi skulle gått i tog for norske Premier League proffers kamp for overgang til Real Madrid. Vi kunne ropt slagord av typen: “Riise til Real, Nå”. “Carew inn!”, eller “Egen frisør til Gamst”. Kvinnekampens krav om kvinner i styrene er omtrent like smal.

Temaet på den 8.mars i år er, heldigvis, ikke manglende kvinner i styrerommene til ASA’ene. Det er vold mot kvinner. Dette var også temaet i TV-aksjonen. Og dette er et bra tema. Et tema det er behov for oppmerksomhet rundt.

Spørsmålet er om dette ærlig talt kun er et problem for kvinner. Det er fortsatt slik at menn i aldersgruppen 18-30 år ute på byen er dem som med størst sannsynlighet blir slått ned. Kvinner får nemlig ikke juling på byen. De får juling hjemme. Det gjør vanligvis ikke menn. Det er her problemet ligger.

Men, trenger vi en egen dag for å sette fokus på kvinners rettigheter? Ja, kanskje. Det bærende spørsmål må være: Er temaet bredt nok til at alle kvinner kan identifisere seg med det?

Hvis det er vold mot kvinner? Ja, helt klart.
Kvinner i styrerommene? Nei, da kan vi heller kalle kvinnedagen noe annet. Hva med “Ambisiøse kvinners kamp for posisjoner de ikke er kvalifisert for dagen?”