Valgjerd: jeg elsker deg

Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å synes noe om Valgjerd Svarstad Haugland. Jeg tok feil. Jeg tok så skammelig feil. Jeg har faktisk begynt å få sansen for dama. Hun er jo blant disse kristenfundamentalistene vi har foraktet og ledd av til alle døgnets tider. Nå har hun forandret seg. Hun har kommet inn i de dobbeltmoralistiske rekker! Jeg liker det! Endelig ser vi litt ærlighet. Endelig vet vi hvor vi har henne. Endelig er det mulig å respektere henne, ikke for hennes standpunkter, men på grunn av hennes ærlighet.

Men hva er det hun har gjort?

Vel, det er vel egentlig ikke noe hun har gjort, det var vel egentlig velgerne som fant ut hvor totalt ubrukelig den godeste Valgjerd faktisk er, og fornyet derfor ikke hennes mandat til Stortinget. Noe alle landets satirikere og humorister syntes var veldig leit. Dama ga enormt mye materiale å jobbe med, tross alt. Ikke for det; med SV i regjering ser framtiden fortsatt lys ut for alle som har humor som levebrød.

Valgjerd får altså ventelønn fra Stortinget. Seks hundre tusen bols inn på konto det neste året. Dette gir begrepet arbeidsledighetstrygd en ny mening. Og det beste av alt; hun trenger ikke å ta noen jobber heller. Hun kan si nei. Men, hvorfor er dette så dobbeltmoralistisk?

Fordi Bondevik II regjeringen, der Valgjerd var en av hovedpersonene, raserte alle arbeidsledighets-, trygde- og sosialordninger i dette landet. Her skulle folk stå opp om morgenen og komme seg ut på jobbjakt. Var man syk, fikk man pelle seg på jobb eller til legen, helst begge deler samtidig. Samtidig reduserte man tiden det var mulig å få støtte, man reduserte her og tok vekk der. Man gjorde det klinkende klart, som Gro ville sagt det, at heretter var det å få folk i jobb det viktigste. Uansett plager eller evner. Skulle det bli en jobb ledig i for eksempel Kuala Lumpur, fikk man værsågod ringe flyttebyrået.

Men hva med Valgjerd? Hun var ærligheten selv på Tabloid med Pål T. Jørgensen i forrige uke:

Pål: Har du fått noe jobb tilbud?
Valgjerd: Ja, men det var liksom ikke drømmejobben liksom. Så jeg takket nei liksom. Dessuten måtte jeg ha flyttet liksom, og det var liksom så slitsomt.

Pål: Kan andre arbeidsledige takke nei til jobb uten konsekvenser?
Valgjerd: Nei, de kan liksom ikke det. Det er forskjell på bukken og havresekken. Det er forskjell på Kong Salamo og Jørgen Hattemaker liksom. Dette må da alle skjønne.

Pål: Er du Kong Salamo?
Valgjerd: Nei, jeg kaller meg Dronning Salamander.

Glimrende.

PS: Det var meningen å poste et bilde av Valgjerd her, men valgte å ikke gjøre det med tanke på alle barna som leser bloggen. De er så lettskremte liksom.