Om å provosere andre

Etter hva jeg har blitt fortalt flerfoldige ganger, er jeg i stand til å hisse på meg småstein. Jeg er altså blant disse som liker å provosere litt. Jeg liker å riste litt i de opplagte sannheter for å se hva som skjer. Jeg mener til og med at det er viktig for utviklingen av verden at noen tørr å stille spørsmål. Det er nå engang slik at det er motbakke det går oppover.

Når det er sagt; jeg er ingen ihuga beskytter av ytringsfriheten. Jeg mener for eksempel at enkelte meninger kan vi godt klare oss uten. For min del kan godt nynazistene forholde seg tause, kristenfundamentalistene kan holde vaset sitt innenfor Kirkens fire vegger og Senterpartiet kan mer enn gjerne legges ned uten at jeg feller noen tårer av den grunn.

Noen vil kanskje hevde at det hviler et paradoks over dette; Jeg er på den ene siden opptatt av at flere må provosere, men på den andre siden slett ingen forkjemper for ytringsfrihet. Men, jeg mener det er en viss sammenheng. Fordi det er etter min erfaring mest morsomt å provosere hvis man samtidig gjør noe ulovlig. Da snakker vi provokasjon. Lovlig provokasjon er ingen provokasjon, lovlig provokasjon er mer erting.

Sett at du skulle hevne deg på kjerringa for at hun hadde sagt opp gullabonnementet ditt på PlayboyTV. Da kunne du “tilfeldigvis” legge hennes nye uskyldshvite genser til flere-tusen-kroner sammen med dine røde gensere inni vaskemaskinen. Resultatet hadde blitt rosa genser til flere-tusen-kroner. Og jeg kan love deg at du hadde hatt en rimelig forbannet kjerring i hus. Men, dette er ingen provokasjon, dette er bare erting. Fordi du har tross alt ikke begått noe lovbrudd. Og har du bodd sammen med henne en stund vet hun godt at menn og vaskemaskiner ikke akkurat er på talefot. Mest sannsynlig hadde resultatet av dette blitt at hun også hadde sagt opp abonnementet ditt på Canal+ , samt inndra alle dine rettigheter til å bruke en vaskemaskin for all framtid. Ergo: Du må gå til en kompis for å se Premier League og du slipper å vaske klær igjen. Du vinner.

Overfører vi dette til saken med disse tegningene i Magazinet, finner vi et par fellestrekk:
- Magazinet begikk intet lovbrudd
- Og de vet utmerket godt hva muslimene føler om profeten Mohammed

Det er etter min mening erting vi står overfor. Og erting er noe man bedriver i Barnehagen. Jeg synes rett og slett det er barnslig av Magazinet å trykke disse tegningene. Og så kommer altså redaktøren(e) ut i media og forteller at “Nei, dette ante vi ikke! At de skulle bli så sure. Dette var helt uventet.” Jeg vil påstå at hvis redaktøren(e) ikke visste hva de gjorde når de trykket disse tegningene, så er de så lite i kontakt med verden at man skulle tro at de bodde alene i huler langt oppe til fjells. Selvsagt visste de at muslimene kom til å reagere sterkt. Selvsagt gjorde de det.

Og alle, fra utenriksminister til den mest sjenerte kirketjener, går ut å sier hvor uakseptabelt det er å reagere så sterkt som muslimene har gjort; med brenning av flagg og ambassader, med kidnappinger, ja hva vet vel jeg. Jeg må si at jeg er tildels overrasket. Det er ikke øvre Ottas speidertropp nummer 6 som er fornærmet i denne saken. Det er et folkeslag som lever i en del av verden der menneskerettigheter, fred og fordragelighet ikke akkurat har gode levevilkår, for å si det forsiktig. Hva forventet de egentlig? Protestkampanjer via SMS? Sanger med titler som “Dere er så teite” og “Fy! Skam dere!”?