Morten Gamst Pedersen og meg

Jeg synes av og til at komikere snakker om ting som egentlig ikke er viktige. Blomsterpotter, biler, brus og godterier. Jeg er ikke sånn. Jeg vil snakke om noe vi alle kan relatere til. Noe vi alle har et godt forhold til, noe vi alle bryr oss om, noe vi alle har forventninger til, noe vi alle elsker, noe som er viktigere enn krigen i Irak, noe som er viktigere enn gud, jesus og den hellige ånd. Og hva er dette ene som snur samfunnet på hodet? Dette ene som får alle til å le, gråte, banke våre hustruer, banke naboen, banke våre venner?

Ja dere gjettet nok riktig. Det er jo selvfølgelig fotball. Jeg vil rett og slett prate om Morten Gamst Pedersen. Landslagspilleren, Englandsproffen, mangemillionæren Gamst Pedersen. Ja, han fra Vadsø. Spørsmålet er: Bruker han manus? Har han ansatt manusforfattere? Det virker jo iallefall sånn når han gjør intervjuer. Mannen er 24 år - og fra Finnmark. Da sier man ikke:

“Det viktigste fram mot kampen mot Italia er å ha fokus på de rette tingene. Gi hundre prosent på treningene. Ha fokus på egne arbedsoppgaver i laget. Støtte hverandre slik at alle kan yte sitt beste til fordel for de elve som skal spille. Så får en seier mot Italia komme som et resultat av dette. Men Italia er et godt lag som vi har respekt for. Så det blir spennende på onsdag.”

Jeg gjentar: Mannen er 24 år fra Finnmark. 24 åringer fra Finnmark prater ikke slik. 24 åringer fra Finnmark sier i samme situasjon:

“Æ e jævlig sikker på at de der femijævlan kommer til å pisse på seg på Ullevaal. Vi har nu brukt hver jævla trening på å trene på å montere bleie på han der Totti. Fyren spøtte jo folk i trynet. Han skulle prøvd seg på onsdag! Æ trur faen at han hadde sparka han i ballan til han hadde drette i bleia. Hvis æ ikke får spille skal æ gi han Åge samme behandling. Det e nu iallefall en ting som e sikkert.”

Men det her med å si noe på en mer forfinet måte er vel ganske vanlig. Når en Prest sier at: “Jeg har religiøs overbevisning kommet til å ikke gi homofile nattverd” - så betyr det egentlig: “Æ presse vel faen ikke kjeks inn i kjeften på homsa, ihvertfall ikke når de er 24-åringer fra Finnmark”.

Jeg må innrømme at også jeg har omskrevet sannheten enkelte ganger. Som da jeg som 10-åring klatra opp på toppen av den nye hoppbakken i Alta, klar til å sette utfor. Det var jo sånn når man var ti år. Kompisen sier: “Trur ikke du tør”. Underlig at jeg torte. Jeg har jo høydeskrekk. Og jeg kan si at når du sitter der på toppen, og ser hvor vanvittig langt det er ned - ja så angrer man litt. Men det var jo først da jeg satte utfor, og suser ned mot hoppet i sikkert 120 km/t på den nye rattkjelken jeg hadde fått til jul, at jeg tenkte: “Dette var en jævlig dårlig ide!”.

Morten Gamst Pedersen i samme situasjon ville sikkert tenkt: “Fram mot hoppkanten er det viktigste å ha fokus på arbeidsoppgavene. Og så får jeg heller redde livet ved å yte 100%”.

Det kompisen min, som da ikke torte, hørte da jeg fløy 30 meter på en rattkjelke var: “Ææææææææ….ææææ…….hjææææææælp!” Hadde han vært i Vadsø og sett Morten Gamst Pedersen ville han hørt:”Fokus, fokus, fokus, fokus.”