Hvorfor Kvinner liker seg best bak kjøkkenbenken

Jeg må si jeg har sansen for Trygve Hegnar. Han er vanvittig tøff. Så skarp, så skarp. Jeg må si at jeg godter meg varmt og inderlig når han knuser usle politikere i tv-sendte debatter. Han vet, i motsetning til usle politikere, godt hva han snakker om. Han har rett og slett peiling. Vi husker alle de utrolig morsomme debattene med Trygve Hegnar i rollen som Gud den allvitende og med Karita Bekkemellom Orheim i rollen som en slags Judas.

Jeg må ærlig innrømme at jeg liker kvinner; tjukke, tynne, småbrystede, storbrystede, unge eller gamle. Jeg liker dem alle. Jeg har sansen for Jessica Alba. Jeg synes Sandra Lyng Haugen, Tone Damli Aaberge og Anita Reinton Utgård er pene. Jeg har til og med valgt å bosette meg sammen med en kvinne. Kort sagt; jeg elsker kvinner. Men:

Kvinner passer best bak kjøkkenbenken. Ikke sånn bombastisk ment, men i en slags overført betydning. Kvinner er best på gulvet og ikke på toppen. Jeg tror ikke engang at kvinner liker seg på toppen. Studerer man de kvinnene som faktisk befinner seg på toppen, ser man at de aller fleste av dem faktisk ikke er kvinner. De er iallefall ikke særlig feminine. De fleste av dem bruker typisk maskuline klær, de snakker som menn og oppfører seg i stor grad som menn. Altså; de er korrekte, de er sure og de er stive. Typiske maskuline trekk.

For hva skiller egentlig kvinnene fra mennene? Den største forskjellen, etter min mening, er at kvinner er mye mer opptatte av hverdagstrivialiteter enn menn. Hvor ofte har ikke du tatt deg en cowboystrekk på sofaen bare for å bli vekket av en illsint kvinne som spør hvorfor du ennå ikke har tatt oppvasken? Ganske mange ganger vil jeg tro. Menn er drømmere som trives best i sofaen med tanker om løsninger på verdensproblemer. Kvinner liker seg best når de planlegger neste ukes oppvaskrutiner. Kvinner er opptatte av de viktige små tingene som får verden til å gå rundt. Slik er det, lik det eller ikke.

Jeg husker et vorspiel for noen år siden. Av en eller annen grunn kom Winston Churchill på skjermen, med et utdrag av den legendariske “We shall fight on the beaches” - talen. En tale som, naturlig nok, setter sine spor i alle som hører den. Også her; stillhet rådet i luften. Guttene satt alle med en tåre i øyekroken, og begynte å snakke om Winston Churchills liv og virke, om RAF, om Luftwaffe og om Operasjon Sjøløve. Jentene satt alle stille og hørte på, helt til en av dem brøt ut med følgende: Asså, hvordan eeer det mulig å gå rundt med en slik hatt asså?? Intens stillhet fulgte.

Under en av mine mange turer med Widerøe leste jeg gratisbladet man finner i folderen foran setet. “Widerøenytt” eller hva det nå enn heter. Der kunne man lese om denne danske psykologen som hadde funnet ut hvorfor kvinner passer dårligere enn menn i topplederstillinger. Det handlet om å takle motgang. Hvis et selskap ett år fikk et negativt resultat på 50 millioner, ville en kvinnelig leder taklet dette dårligere enn en mannlig. Den kvinnelige ville sett på dette som et stort nederlag for henne personlig, som et svik mot både kunder og aksjonærer, som verdens absolutte undergang. Menn i den samme situasjonen ville, drømmere som de er, sett positivt på det; Ja, vi gikk 50 millioner i minus i år, men se lyst på det! Det kunne gått mye verre, vi kunne jo tross alt hatt 100 millioner i minus! Dette var jo egentlig ikke så galt likevel, når man tenker etter.

En annen ting man skal tenke på, er at det er slettes ikke noe forlokkende i det å være toppleder. Jeg, for eksempel, kunne aldri tenkt meg noen topplederstilling. Bjørn Rune Gjelsten har for eksempel uttalt i et intervju at han jobbet 14 til 16 timer i døgnet. Året rundt. Det er mye. Nå tjener han jo selvsagt også en del penger, men det skulle da bare mangle med det arbeidspresset. Jeg tror toppledere flest jobber atskillig mer enn vanlige lønnsmottakere. Vanlige lønnsmottakere hadde ikke klart seg en uke i en topplederstilling uten å ligge over telefonen til LO for å klage på manglende matpause. Jeg kunne absolutt ikke tenkt meg noen topplederstilling. Med et hederlig unntak; jeg kunne godt tenkt meg å være stortingspolitiker, for de jobber tross alt ikke noe som helst.

Toppledere er mennesker som har det skikkelig trasig. De jobber alt for mye. De forsaker alt; familie, venner, hobbier, interesser, tippekampen, fredagspilsen med gutta, alt. Alt de sitter igjen med er jobben og en del penger. Folk som trakter etter dette har definitivt problemer. De sliter virkelig. Jeg tror ikke kvinner vil utsette seg for dette. Kvinner flest er alt for smarte til å godta en livsstil der jobben er det viktigste 24-7. Året rundt. Alle år.

Derfor er det så rart at Karita og alle disse rødstrømpene skal kjøre igjennom alle disse lovvedtakene for å tvinge bedriftene til å ansette kvinner i styrer og stell. Men egentlig er det ikke så rart; for hvem er det Karita og disse egentlig snakker på vegne av når de hyler om alle disse rettighetene og all denne kjønnsbalansen. Hvem? Er det Gro i kassa på Rema som sitter å drømmer om å være toppleder i Norsk Hydro? Er det Else på 65 år som tar øynene vekk fra Allers for å drømme om et styreverv i Statoil? Nei, det er ikke det. Disse damene er normale. Disse damene drømmer om det alle damer drømmer om fra tid til annen, nemlig at den lokale skobutikken skal ha salg snart. Eller syden. Eller den nye Toyota Yarisen. Eller Brad Pitt.

Nei, Karita og disse prater om seg selv. Tenk etter. Hvem er det som styrer debatten om disse styrevervene og topplederstillingene? Hvem er det som snakker så varmt om hvor flinke kvinner er, og om hvor bra de passer rundt styrebordet i Statoil? Hvem er det som ivrer så voldsomt for dette? Det er jo Karita det! Det er hun som ønsker dette. Hun vil inn i styrer og stell. Og så prøver hun å vedta seg fram til en løsning som betyr at hun kan ansettes med bakgrunn i alt annet enn kvalifikasjoner hun ikke har; nemlig kjønn. Hun og alle disse andre rødstrømpene. Jeg skjønner ærlig talt ikke at det er mulig å drømme om noe så kjedelig som et styremøte. De må virkelig ha problemer.

Jeg skal fortelle hva jeg drømmer om: Min egen butikk. På Lanzarote eller Gran Canaria. Ikke en stor butikk, nei - en dritliten butikk full av tjafsete og tullete varer. Jeg skulle solgt akkurat nok til at jeg kunne betale husleie og ølutgifter. Og slik at jeg kunne stengt når jeg ville - hvis det for eksempel var fint vær. Jeg hadde trivdes som plommen i egget. Åpnet når det passet meg. Ingen bekymringer. Bare strand, sol og sommer året rundt. Det hadde vært noe det.

Men det er klart; dere som vil sitte i styret til Statoil: Jeg er mann. Jeg går altså før dere kvinner slik dere kvinner ser det. Jeg har fordeler av at jeg er mann. Jeg kan si til dere; ta gjerne min plass. For jeg skal til Lanzarote.

Eller Gran Canaria.