EPISODE 2: Da Samvirkelaget kom til Stakkarfjord

Det kanskje aller, aller, lureste Sigbjørn Leip noengang har gjort var å dra til Stakkarfjord. Han hadde hørt at det skulle være stygt der, at det skulle være grusomt der, at det skulle være ubeboelig. Men, han hadde også hørt at mannen som bodde der, Torvald, ikke var så veldig smart. Noe som skulle vise seg å bli svært nyttig for Sigbjørn.

Fordi Sigbjørn var sleip. Sigbjørn fortalte den enfoldige Torvald, som hadde bygget alle husene i Stakkarfjord (30 i tallet) og derfor eide dem, at det ikke var noe kult å eie hus. Det vil si; det er kult å eie ETT hus, men tredve hus varr det absolutt ikke noe kult å eie. Det blir for mye å vaske. Sigbjørn overbeviste Torvald om at han skulle gi bort alle husene han eide til Sigbjørn, tilgjengjeld skulle Torvald få et hjemmebrentsapparat.

I Torvald sine ører hørtes dette veldig fornuftig ut; 1. han slapp å vaske alle husene, og 2. han kunne drikke seg fra sans og samling så ofte han ville. Som var ganske ofte, i og med at tante Gro hang over ham dagen lang. Men, ett kriterium stillte Torvald for at denne avtalen skulle bli noe av; han måtte få være ordfører i Stakkarfjord så lenge han levde. Noe Sigbjørn syntes var rimelig, siden han visste hvor liten makt ordførere og politikere generelt egentlig har.

Det første Sigbjørn gjorde etter at han hadde lurt fra Torvald alle husene, var å bygge det største av dem om til et Samvirkelag. En butikk med café. Han byggde selvsagt ikke samvirkelaget med egne hender, neida, han fikk Torvald til å gjøre det. Ikke Torvald alene, nei, for plutselig en dag kom det gående en ung kar til Stakkarfjord. Den unge karen het Kåre Åt. Og Kåre spurte Sigbjørn om jobb:

Kåre:
Har du en jobb jeg kan gjøre for deg, Sigbjørn?

Sigbjørn:
Ja, kanskje. Jeg skal bygge samvirkelag, så jeg trenger en mann som kan ta i et tak. Men jeg vil ikke ha en spjæling som ikke kan jobbe! Jeg vil ha en kraftkar! En som har opplevd trange tider! Er du en kraftkar, Kåre?

Kåre:
Snakk ikke til meg om slit! Snakk ikke til meg om trange tider! Æ, som har dreve isbjørnfangst på Svalbard i 7 år. 13 overvintringe! Så snakk ikke til meg om slit!

Æ huske en vinter. En vinter som va så kald at gebisset som lå på nattbordet om natta lå og hakka tenner! Og ikke snakk om mat! Åå, æ huske! Den vinteren va fangsten elendig! Æ hadde ikke mat!

Æ brukte å spise ferske rypespor til middag! Og til dessert: IS!!

Så snakk ikke til meg om slit!

Og så hadde Kåre jobb. Han og Torvald brukte tre måneder på å bygge samvirkelaget. Det ble riktig så fint. Svær butikk, med svær ferskvaredisk. Og rett på innsiden av døra: en café, der man kunne spise middag. Sigbjørn var mer enn fornøyd. Faktisk så fornøyd at han spurte Kåre om ikke han kunne begynne å jobbe på Samvirkelaget. Sitte i kassa, servere litt i caféen og vaske litt på kvelden. Han skulle få betaling i form av all den hjemmebrent han klarte å drikke. Kåre takket ja.